| dc.description.abstract | I denne oppgaven undersøker jeg både hvordan identitetsbaserte anerkjennelsesytringer utspiller seg innenfor rammene av Debatten på NRK, og hva dette kan fortelle oss om anerkjennelsesretorikk som fenomen. Oppgaven tar utgangspunkt i debatten «Hun, han, hen og hva mer?» fra 27. januar 2022. For å svare på problemstillingene, har jeg foretatt en argumentasjonsanalyse. Det har jeg gjort ved hjelp av Stephen Toulmins (2003) argumentasjonsmodell, og Jørgensen & Onsbergs (2011) teorier om argumentasjonens faser og argumenttyper. Anerkjennelsesretorikk er et underteoretisert felt, og oppgaven min er et bidrag til en debatt som trenger flere stemmer. Analysen er strukturert rundt fire faser i debatten: De konstaterende fasene, de definerende fasene, de evaluerende fasene og de advokerende fasene. Denne analysen viser hvordan anerkjennelsesytringene utspiller seg dynamisk i debatten, og den lar meg undersøke hvilke argumenttyper som blir mest hyppig brukt i hver fase. Funnene viser blant annet at det forekommer anerkjennelsesytringer i alle de fire fasene, men i ulik grad. I de advokerende fasene er alle påstandene anerkjennelsesytringer, men her er over halvparten av dem implisitte. I de advokerende og de evaluerende fasene forankres nesten alle argumentene i motivasjonshjemler. Slik sett preger indre mellommenneskelige drivkrefter anerkjennelsesytringene i disse fasene. Ut fra analysen av debatten har jeg foreslått noen trekk som kanskje kan sies å kjennetegne anerkjennelsesretorikk som fenomen. For det første er det en retorikk der følelser spiller en stor rolle. En stor andel av argumentene blir forankret i følelser og verdier, og påstander kan være implisitte for å slippe å bli såret selv, eller slippe å såre andre. Analysen har også vist at for å anerkjenne noen, må man først anerkjenne definisjonene de bruker. Et annet kjennetegn ved anerkjennelsesretorikk, er hvordan identitetsgrupper etablerer fakta gjennom å spille på sin innledende ethos som identitetsgruppemedlem, og overfører det til å gjelde hele identitetsgruppen. Slik sett kan medlemskap i en identitetsgruppe gi en retorisk fordel når det er snakk om anerkjennelse. «Politisk korrekthet» virker å ha en innvirkning på hvordan retorikken utspiller seg i anerkjennelseskamper. Dette kan vi se gjennom strategier som jeg har kalt «falsk anerkjennelse», og gjennom at man implisitt ikke anerkjenner noen. | nob |