| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven forsøker å undersøke hvordan man kan tilnærme seg det poetiske i analyser av dataspill. Den gjør dette for å bedre kunne forstå hvordan dataspill bevisstgjør spillerens egen eksistens, som kan lede over til svar på hva dataspill er, og hvorfor man spiller. Masteroppgavens første del tematiserer hermeneutikken, teknologien og dens hverdag, det poetiske, og tre ludologiske felt i møte med det poetiske: ludo-semiotikk, ludo-narratologi og ludo-formalisme. Denne delen ender med et foreløpig forslag til en ludo-poetisk metodikk, og en forklaring av det fremlagte begrepet interaktive spenninger; disse oppstår når spilleren må interagere med uinntrofne prosesser, og slik oppstår det unike spenninger i møte med disse. Dette er interessant, ettersom det er her mye av det ludo-poetiske oppstår. Masteroppgavens andre del forsøker å utføre en ludo-poetisk analyse av Den Lengste Reisen, med utgangspunkt i masteroppgavens første del. Spillet viser seg, på flere måter, å være en poetisk reise, som går på tvers av grenser; både innfallsvinkler, fagfelt, samt i spillet, og i spilleren selv. På den måten setter den også spørsmål ved disse grensene. Den påfølgende diskusjonen av metoden forsøker å forklare at det viktigste grepet innenfor en ludo-poetisk analyse, er å stille seg spørsmål om hvordan spilleren spiller spillet. Å spille dataspill sees på, i denne sammenhengen, som en tåkelagt vandring. Å interagere med spillet vil være det som belyser tåken, og slik dens strukturer. Det ludo-poetiske blir da det som anskueliggjør det som enda ikke har et svar. Å bli bevisstgjort vandringen, blir da dataspills poetiske kraft. | nob |