«Den siste høvding» Island som maktplattform. Biskop Arnes maktspill og politisk kultur i høymiddelalderen ca.1263-1282

Abstract

«Den siste høvding» analyserer Árni Þorlákssons episkopat i middelalderen og argumenterer for at biskopen så Island som den viktigste maktplattformen til sitt politiske spill. For å understøtte dette, ser vi nærmere på hvordan biskopen manøvrerte i det lokale maktspillet på Island. Det var særlig gjestebud, gaver, vertikale og horisontale vennskap, spionering og visitaser som var viktige mekanismer til biskopens makt. Gjestebud var en arena hvor både symbolske og materielle ressurser var i omløp. På den måten var det attraktivt å være på fest både hos, og med, biskop Arne. Det var her aktørene speilte seg i hverandres glans og deltakelse i slike gjestebud ga også signaler til andre aktører om hvilket nettverk man hadde. Videre var dette en maktarena hvor biskopen kunne bekrefte eller reforhandle vertikale eller horisontale vennskapsrelasjoner Også gaver var viktige maktmidler til å inngå vennskap med ulike aktører. Gjennom vennskapet med Kong Magnus, presenteres vi for et giver-mottaker-spill som var flytende og alltid i spill. Partene var ofte i gjeld til hverandre, men som oftest var dette av ønske. Det var slik nyttevennskapet styrket hverandre på den politiske scenen. Gjennom biskopens nettverk får vi inntrykk av at det var viktig å kontrollere den politiske scenen, i det minste kjenne til politiske motstanderes bevegelser. På den måten kunne biskopen manøvrere raskt for å sikre seg førersetet i motspillet med verdslige og geistlige aktører. Til slutt ser oppgaven på biskop Arnes geistlige ressurser, hvor særlig visitasen peker seg ut som et sentralt maktmiddel. Gjennom disse maktmekanismene, konkluderer oppgaven med at vi kan se biskop Arne som den siste høvdingen på Island.