| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en undersøkelse av det didaktiske potensialet som ligger i den fantastiske litteraturen, vist gjennom en allegorisk-didaktisk analyse av Siri Pettersens Jernulven (2020). Jeg argumenterer for at Jernulven bør forstås som en allegorisk-didaktisk fremstilling av vår egen virkelighet, og at verket – gjennom å være fantastisk litteratur – står i en særstilling til å lære leseren noe. Verket er valgt både fordi det er fantasylitteratur (og slik tilhørende den fantastiske litteraturen), og fordi det tar for seg tema som er aktuelle i leserens eget samfunn. Den allegorisk-didaktiske funksjonen undersøkes gjennom en tematisk nærlesning av angst-, rus-, og makttematikk, presentert gjennom de tre karakterene Juva, Rugen og Nafraím. Analysen tar utgangspunkt i både sjangerteori, og trekker her på teoretikere som Åsfrid Svensen, Maria Nikolajeva, Joseph Campell og A.J. Greimas, og didaktisk teori ved teoretikere som Martha Nussbaum, Bo Møhl og May Schack. Jeg problematiserer også at den didaktiske funksjonen til verket møter motstand i den skiftende synsvinkelen, da dette kan føre til manglende identifisering hos leseren. I tillegg problematiseres måten allegoriens to nivåer spilles ut mot hverandre på, noe som gjør at lesningen ikke bare må ta hensyn til det figurlige nivået og betone det Morten Aukland kaller allegoresen, men også det bokstavelige nivået som krever oppmerksomhet mot språket. Jeg konkluderer med at den didaktiske funksjonen til Jernulven kommer til uttrykk gjennom den fantastiske litteraturen som sjanger og da det sekundære universet vi får innblikk i. Dette sekundære universet fungerer ikke primært som eskapisme (virkelighetsflukt) for leseren, men som et bilde på hens egen virkelighet. Dette gjør det mulig for hen å leve seg inn i de litterære karakterene for på den måten å tilegne seg den personlige veksten som de tre karakterene Juva, Rugen og Nafraím stiller i utsikt gjennom deres væremåte, verdenssyn og håndtering av egne problemer. | nob |