Abstract
Den 23. november 2010 annonserte FIFAs president, Sepp Blatter, at Qatar har vunnet avstemmingen om å arrangere fotball-VM 2022, til stor overraskelse for store deler av fotballverdenen. For første gang i VMs historie skal mesterskapet arrangeres i et arabisk land. Noen måneder senere, 30. juni 2011, blir det klart at Qatar har kjøpt den franske fotballklubben Paris Saint-Germain. Situasjonen i PSG har vært dårlig i flere år, klubben har hatt problemer både sportslig og økonomisk. De qatarske eierne har som mål om å gjøre PSG til en av verdens beste klubber, og bruker derfor umiddelbart store summer på nye spillere. Ti år senere er PSG fullstendig overlegne i Frankrike, og regnes blant de beste klubbene i verden. Imidlertid har oppmerksomheten rundt arrangementer av store mesterskap og eierskap i fotballklubber begynt å få et kritisk søkelys på seg. Flere medier anklager Qatar for sportsvasking, eller sportswashing. Qatar søker en sterkere posisjon i det internasjonale samfunnet, og inntektskilder utover eksport av naturgass. For oppnå disse målene har Qatar, på en svært omfattende og strategisk måte, tatt i bruk sportsdiplomati. Idrett har blitt et sentral virkemiddel for Qatar til oppnå politiske mål. Vi må derfor se oppkjøpet av PSG som en del av Qatars sportsdiplomati, som er en del av Qatars bruk av soft power for å oppnå statlige mål. Oppkjøpet av PSG inkluderer en rekke forhold, politisk, diplomatisk, økonomisk og sportslig.