| dc.description.abstract | Når samtale er behandling, blir kommunikasjonen mellom terapeut og pasient avgjørende. Det var Freuds kollega, og Joseph Breurers pasient, som først brukte betegnelsen «The Talking Cure» om det som var psykoterapiens begynnelse. I stedet for å bruke psykologien som utgangspunkt, ønsker denne oppgaven å bidra til en forståelse av hvordan terapisamtaler foregår gjennom samtaleanalysens teoretiske og metodologiske rammeverk. Oppgavens materiale er hentet fra podkasten «Hos Peder», der en kan høre ulike pasienters terapitimer med psykolog Peder Kjøs. Sammenlignet med tidligere samtaleanalytisk forskning, skiller terapeutens mønster for latter seg fra andre institusjonelle kontekster. Der tidligere studier viser at profesjonsutøvere sjeldent ler, er det funn i denne oppgaven som tyder på det motsatte. Oppgaven ønsker å besvare den overordnede problemstillingen Hvorfor ler vi «Hos Peder»? gjennom kvantifisert koding og kvalitativ analyse av to pasienters første og siste terapitime. Kvantifiserte funn viser at terapeuten ler mest, og at pasientene som regel ler først. I analysen presenteres åtte utdrag av deltagernes latter delt på fire kategorier: ved 1) emosjonelle historier, 2) brudd på forventninger, 3) orientering mot institusjonelle roller og 4) brudd på epistemiske rettigheter. Analysefunnene blir deretter oppsummert, før de drøftes i lys av tidligere forskning. Oppgavens hovedfunn kan inndeles i tre hovedpunkt: 1) pasienter ler alene ved orientering mot brudd på institusjonelle rammer, 2) terapeuten ler alene ved pasienters brudd på forventninger og ved brudd på pasienters epistemiske rettigheter og 3) terapeut og pasient ler sammen ved fortellinger og ved forsinket gjensidig latter etter å ha løst noe problematisk i tidligere turer. | nob |