Norsk utenrikspolitisk retorikk: En retorisk kritikk av norsk kjernevåpenpolitikk

Abstract

I 2021 trådte Forbudstraktaten mot kjernevåpen i kraft. Ett av suksesskriteriene for forbudets tilblivelse var dets omramming av kjernevåpen fra strategisk stabilitet til humanitære konsekvenser ved bruk. Norge var én av pådriverne bak den nye strategien under Stoltenberg II-regjeringen (Gibbons, 2018). Det endret seg da Erna Solberg vant valget i 2013. Kjølv Egeland (2017) kaller dette et utenrikspolitisk linjeskift fra humanitær internasjonalisme til konservativ atlantisme. Solberg-regjeringen rettet igjen fokuset mot strategisk stabilitet og avskrekking. I denne oppgaven ser jeg nærmere på norsk utenrikspolitisk retorikk innen kjernevåpenproblematikk. Jeg analyserer de to regjeringenes argumenter for å belyse deres topos og retoriske strategi. Regjeringene anvender topos strategisk for å forme sine omstendigheter gjennom argumentasjon slik at innrammingen virker passende for publikum. Argumentasjonsanalysen gjør det mulig å kritisere regjeringens utredning av forbudstraktaten. Utredningen skiller seg fra NOU-er og nedsatte kommisjoner ved at regjeringen har et kongelig prerogativ i utenriks-, sikkerhets-, og forsvarspolitikk som muliggjør strategisk kontroll over utredninger. Utredningen som politisk ytring henter legitimitet ved å fremstilles som nøytral ved å trekke på rapporters retoriske virkemidler. Kontrollen og konstruksjonen resulterer i vedvarende produksjon av uvitenhet. Avslutningsvis kritiserer jeg mine funn fra et ytringsfrihetsperspektiv med utgangspunkt prinsippene om sannhet, autonomi og demokrati. I kritikken av den utenrikspolitiske ytringskulturen står Grunnlovens § 25 og 26 om det utenrikspolitiske prerogativet i konflikt med § 100 som skal sikre norske borgeres ytrings- og informasjonsfrihet.