| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har vi undersøkt hvordan et utvalg samfunnsfagslærere tolker og arbeider med læreplanens formulering som sier at “[s]amfunnsfag skal bidra til at elevene kan delta i og videreutvikle demokratiet og forebygge ekstreme holdninger, ekstreme handlinger og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlingen i Norge 22. juli 2011 skal inngå i opplæringen om dette” (Utdanningsdirektoratet, 2020b). Datamaterialet vårt er basert på semistrukturerte dybdeintervjuer med seks samfunnsfagslærere fra Oslo og Viken. Problemstillingen vi har utformet lyder som følger: Hvordan tolker og arbeider et utvalg samfunnsfaglærere med læreplanens formulering om forebygging av ekstreme holdninger, ekstreme handlinger og terrorisme? Når det gjelder informantenes tolkning av læreplanen, finner vi at de har ulik forståelse for om det er elevene eller lærerne som skal forebygge ekstremisme og terrorisme, og at de derfor føler på ulik grad av ansvarsfølelse. De informantene som tolker det som at det er lærerne som skal forebygge ekstremisme, omtaler dette som “et hårete mål”, men sier likevel at de tar oppgaven på alvor. Enkelte er også skeptiske til om dette ansvaret bør tillegges skolen og lærere. Funnene våre peker videre på at informantene i hovedsak arbeider med primærforebyggende tiltak som er ment for hele elevgruppen. Her inngår ulike former for demokratiopplæring, og de arbeider med både holdninger som støtter opp om demokratiet, dialog og diskusjon, og kritisk tenkning. Lærerne formidler også kunnskap om radikaliseringsprosessen for at elevene skal kunne gjenkjenne og agere mot radikalisering, og de bruker 22. juli og Breivik for å konkretisere begrepene ekstremisme, terrorisme og radikalisering. Lærerne er også opptatte av at alle elever skal føle tilhørighet, og flere av informantene påpeker at arbeidet med å skape inkluderende læringsmiljøer og gode relasjoner er den viktigste delen av forebyggingsarbeidet. I tillegg til primærforebyggingen må informantene håndtere situasjoner med skjellsord og kontroversielle ytringer, noe de stort sett påpeker skyldes elevenes alder og umodenhet. Våre funn tyder på at det er ulike hensyn å ta i møte med kontroversielle ytringer, men at de fleste lærerne mener det er mest hensiktsmessig å møte disse ytringene med utforskende dialog. I lærernes sekundær- og tertiærforebyggende arbeid finner vi at lærerne føler på et ansvar for å “plukke opp” elever som viser tegn til radikalisering, men at de deretter sender disse elevene videre til rådgiver, skolehelsetjeneste og BUP, trolig på grunn av sin egen manglende kompetanse på dette området. | nob |