Hva har du i sekken? En toposanalyse av Barnekulturmeldingen lest i sammenheng med Fagfornyelsens overordnede del

Abstract

Synet på barn og barndom har på noen tiår endret seg radikalt. Innenfor kunst- og kulturfeltet har barna gått fra først og fremst å være mottakere og konsumenter til å bli aktive deltakere og produsenter. Dette skiftet vil trolig ha hatt konsekvenser for hvordan kunst formidles til barn. Jeg har gjort en toposanalyse av to sentrale styringsdokumenter med relevans til Den kulturelle skolesekken. Dette er en ordning som har alle elever i skolealder som sitt publikum. I avhandlingen undersøkes det hvilke kunstsyn og perspektiver på formidling som lar seg lese ut av Meld. St. (2020-2021) – Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge. (”Barnekulturmeldingen”). Meldinger til Stortinget er tekster makt utøves gjennom, og det er et behov for å videreutvikle relevante lesemåter. Skolens styringsdokumenter legger en rekke føringer for formidling innad i utdanningssituasjonen. Barnekulturmeldingen undersøkes med utgangspunkt i Per Holmbergs aktiverte tekstbegrep. Meldingen forstås i lys av en pågående kommunikativ situasjon, en kjede av aktivitet, hvor tekster alltid vil inngå i tekstkjeder. Et særlig relevant ledd i Barnekulturmeldingens tekstkjede, er læreplanens overordnede del – Fagfornyelsens verdigrunnlag, punkt 1.4 ”Skaperglede, engasjement og utforskning”. Jeg har gjort en analyse av tekstenes topoi og doxa. Avhandlingen kartlegger hvilke verdier, holdninger og normer som ligger til grunn i Barnekulturmeldingen, lest i sammenheng med Fagfornyelsens overordnede del. Den kulturelle skolesekken er en ordning som står mellom to sektorer; utdanning og kultur. I analysen viser jeg hvordan møtet mellom skolens og kulturlivets ulike forståelseshorisonter legger noen rammer for hvilke kunstsyn og hva slags forståelser av formidling som blir dominerende i Barnekulturmeldingen. Sentrale funn er at elevene skal være aktive deltakere i formidlingen i Den kulturelle skolesekken, og at formidlingen bør legges nært barnets verden. Den skal oppleves som relevant for barnas hverdag. Et relasjonelt kunstsyn blir dominerende som en konsekvens av dette. Barnekulturmeldingen har særlig møtt kritikk for å ta barnas kunstopplevelser til inntekt for målsettinger utenfor kunsten selv. Argumentet for kunstens egenverdi er sjelden nevnt. I avhandlingen viser jeg hvordan skolens språk gis en dominerende posisjon, noe som et stykke på vei bekrefter gyldigheten av denne kritikken. Å gjøre kunsten ”pedagogisk” kan være uttrykk for et instrumentelt kunstsyn. På samme tid kan møtet mellom kunst og pedagogikk skape nye estetiske mulighetsrom, både for barna og kunstformidlerne.