| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en undersøkelse av det dialektiske forholdet mellom tekst og musikk i Stein Mehrens diktsyklus «Rosevinduet» fra Den usynlige regnbuen (1981), slik det er tonesatt av Ståle Kleiberg og urfremført i 1992. Det skjer en gjensidig påvirkning når tekst og musikk settes i sammenheng med hverandre: Musikk former lytterens opplevelse av en tekst ved å forsterke, tåkelegge, forvrenge eller tydeliggjøre et tekstlig innhold. Samtidig bringer teksten språklige konsepter inn i musikken, og legger føringer for hva vi hører. Som en undersøkelse av et multimodalt kunstverk kan denne oppgaven plasseres innenfor forskningstradisjonen interart, der en semiotisk tilnærming har vært dominerende. Studiet av tekst og musikk som samlet i en kunstnerisk enhet blir slik studiet av hvordan to forskjellige kommunikasjonssystemer samhandler, og hvordan denne samhandlingen former opplevelsen av helheten. Denne overordnede undersøkelsen er spisset i følgende spørsmål: På hvilken måte, og gjennom hvilke estetiske mekanismer, kan et musikalsk uttrykk sies å konstituere en tematisk tolkning av den litterære teksten det står til? Den parallelle analysen av tekst og musikk i denne oppgaven forsøker å avdekke hvordan Kleibergs tonesetting kan betraktes som et uttrykk for komponistens lesning, forståelse og estetiske møte med Mehrens «Rosevinduet». Oppgaven konkluderer med at Stein Mehrens «Rosevinduet» kan forstås som en tematisering av verdens todeling i ånd og stoff, det materielle og det immaterielle. Som del av naturens skaperverk står mennesket i en særstilling: Til tross for vårt fysiske utgangspunkt, har vi i kraft av vår bevissthet tilgang til verdens metafysiske og skapende understrøm. Menneskets skapelsespotensial kommer til uttrykk i kunsten, og i kunsten oppløses skillet mellom ånd og stoff. Katedralens rosevindu er et uttrykk for kunstens transcenderende kraft. Parallelt med at dikotomier som ånd/stoff, lys/mørke, kaos/orden, det delte/det samlede og natt/dag introduseres i teksten, blir de representert av tilsvarende motsetninger i Ståle Kleibergs tonesetting. Kontrasten mellom lys og mørke blir fremhevet både gjennom tonenes faktiske plassering i registeret, og bevegelsene mellom dissonans og eufoni. I glidningene mellom rytmisk stabilitet og ustabilitet ligger motsetningene mellom kaos og orden. Ånd og stoff samles i musikkens unisone partier, og menneskets glede av å i kunstverket gjenkjenne sammenhengene mellom det fysiske og metafysiske i verden kommer til uttrykk når musikken strekker seg mot det storslagne og mektige. | nob |