| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg engelske lånord i talespråket til sjuendeklassinger ved en skole i Oslo. Språkpåvirkning fra engelsk har blitt flittig diskutert i lang tid, men forholdsvis få studier av enkelte lånords kommunikative bidrag til en ellers norsk ytring er gjort. Ofte regner en med at de brukes fordi de er “kule”, altså at de signaliserer identitet og gruppetilhørighet, og at de i sum går på bekostning av det norske språket, i den forstand at de erstatter og fortrenger norske synonyme ordformer. I oppgaven diskuterer jeg i hvilken grad dette stemmer for et utvalg ytringer med engelske lånord jeg har observert både i og utenfor klasserommet. Jeg tar utgangspunkt i Sperber og Wilsons relevansteori, og diskuterer hvordan lånord i ytringer kan være kognitivt motivert for at ytringen i sum skal være produsert i samsvar med relevansmaksimene. Det vil si at ytringen er så relevant, eller så kommunikativt presis, som taleren ønsket og evnet å gjøre den i øyeblikket. Jeg argumenterer for at lånord må være motivert av hva jeg kaller kognitivt domenetap (altså at taleren ikke kjenner det norske ordet), av identitetsmarkerende bruk (for å signalisere tilhørighet til en gruppe) eller fordi lånordet justerer ytringens betydning på noe vis. Et utvalg av de observerte ytringene er blitt undersøkt nærmere i gruppeintervjuer, og jeg diskutere hvordan disse ytringene, og lånordene de inneholder, fordeler seg på disse tre mulighetene. Eksempelvis argumenterer jeg for at ord som basically og obviously brukes identitetsmarkerende, mens ord som nasty og crazy synes å kunne fungere betydningsjusterende for elevene jeg intervjuet. De kan altså ikke uten videre erstattes med mer stereotypisk norske ekvivalente ord uten å risikere at ytringen blir upresis, og står i fare for å tolkes feil av en tilhører. Videre diskuterer jeg i hvilken grad bruk av lånord kan forklares av et økonomiprinsipp. Lånordene er ofte enklere eller raskere å produsere, i mange tilfeller uten at ytringen de inngår i mister kommunikativt potensiale i den gjeldende konteksten. Lånord forekommer med andre ord i de fleste tilfeller fordi de gjør ytringer mer optimalt relevante enn mulige norske erstatninger. Avslutningsvis viser jeg at forekomster av engelske lånord er et tegn på språklig kompetanse i langt større grad enn det motsatte, i alle fall for elevene jeg har observert og intervjuet, og antakelig for flere med dem. Jeg argumenterer også for at en slik kompetent og produktiv bruk av lånord i seg selv er grunn til å kalle ordene norske, da de inngår i ordtilfang som norske språkbrukere benytter seg av i åpenbart norskspråklige kontekster. | nob |