| dc.description.abstract | Hovedtema for denne masteravhandlingen er hvordan elever med utviklingsmessige språkforstyrrelser (DLD) trives i skolen. I hvert klasserom er det omtrent 2 elever som har denne vansken. De har språket som primær vanske, men opplever også følgevansker som faglige, sosiale eller emosjonelle vansker (Norbury et al., 2016). Eksisterende forskning tyder på at flere elever med DLD opplever områder ved skolehverdagen som utfordrende, og flere utvikler depresjon og lav selvfølelse (Norbury et al., 2015). Ifølge opplæringsloven § 9 A-2 (1998) skal skolemiljøet fremme helse, trivsel og læring for alle elever. Formålet med studien er derfor å undersøke hvordan elever med DLD opplever å trives i den norske skolen. På bakgrunn av dette er følgende problemstilling utformet: «Hvordan ser unge voksne med utviklingsmessige språkforstyrrelser tilbake på skolehverdagen sin med tanke på trivsel?». Studien har et kvalitativt fenomenologisk design. For å besvare problemstillingen ble det utført semistrukturerte intervju av fem unge voksne med utviklingsmessige språkforstyrrelser, i alderen 17-26 år. Funnene ble videre drøftet mot relevant forskning og teori. I teoridelen har jeg tatt utgangspunkt i faktorer som påvirker trivsel, og forskning rundt elever med DLD, med spesielt søkelys på språklige utfordringer og mulige følgevansker. Denne studien viser at flere lærere mangler kunnskap om utviklingsmessige språkforstyrrelser, som påvirker trivselen til disse barna i stor grad. Informantene opplevde at flere lærere ikke klarte å tilrettelegge for læring, og at mangelen på kunnskap gjorde at de ikke følte seg forstått, som gikk utover relasjonen. Dette viser et behov for å øke læreres kunnskap om DLD, slik at disse elevene opplever både mestring og trivsel. Det andre hovedfunnet var hvordan flere elever med DLD føler seg ekskludert i den norske skolen. Mye av opplæringen foregikk utenfor klasserommet, noe som førte til at informantene følte seg annerledes og utenfor klassemiljøet. Medelever viste liten forståelse for deres vansker, og læreren tok ikke ansvar for å skape et trygt og åpent klassemiljø. Tre av fem informanter ble også mobbet store deler av barneskolen, på grunn av språkvanskene. Det gjorde at de opplevde skolemiljøet som utrygt, og enkelte utviklet depresjon og sosial angst. Kun én informant opplevde god tilrettelegging og intervensjon rettet mot språkvanskene, gjennom hele skoleløpet. Han hadde også gode relasjoner med lærere og klassekamerater, som førte til høy trivsel. Dette viser hvordan systemet rundt elevene, med tilrettelegging og intervensjon, har betydning for elever med utviklingsmessige språkforstyrrelser sin trivsel i skolen. | nob |