| dc.description.abstract | Mange norske barn i alderen 1-5 år blir utsatt for traumatiske belastninger, og står i fare for å bli utviklingstraumatisert. Utviklingstraumer kan gi alvorlige konsekvenser, og ramme barns fungering og utvikling bredt. Konsekvensene av utviklingstraumer kan sees på som en generell skjevutvikling. Utviklingstraumatiserte barn ligger ofte etter i utviklingen, blant annet sosialt og språklig, og står i fare for å utvikle enda mer alvorlige vansker. Tidligere studier viser at støtten barnet får i ettertid kan påvirke barnets videre utvikling. Omsorgssystemet er den viktigste arenaen for endring for utviklingstraumatiserte barn, og barnehagen er en viktig del av de fleste norske barns omsorgssystem i dag. Barnehagelærere møter disse barna hver dag i barnehagen, og kan ha stor betydning for hvordan disse barna utvikler seg videre. Tidligere studier fra utlandet viser at de barnehageansattes kompetanse og tilnærming er viktig i møte med utviklingstraumatiserte barn. Samtidig finner jeg lite forskning på denne tematikken fra norske barnehager. Formålet med denne studien er å få et innblikk i opplevelsene til barnehagelærere med kompetanse om utviklingstraumer i møte med utviklingstraumatiserte barn. Forskningsspørsmålene er knyttet til hvilke tilnærminger barnehagelærerne har til utviklingstraumatiserte barn, og hvilke utfordringer de opplever i arbeidet. For å få innsikt i tematikken har jeg gjennomgått faglitteratur om utviklingstraumer og tidligere forskning, samt gjennomført fire kvalitative forskningsintervjuer med fire barnehagelærere som har god kompetanse om utviklingstraumer. Alle barnehagelærerne har videreutdanning utover barnehagelærerutdanningen, og har minst 15 års erfaring fra arbeid i barnehage. Studiens funn viser at barnehagelærernes erfaringer med utviklingstraumatiserte barn samsvarer godt med faglitteraturen og tidligere forskning. Informantene beskriver et komplekst bilde av utviklingstraumatiserte barn. De ligger ofte etter i utviklingen og har dårligere sosial kompetanse enn jevnaldrende. Informantene opplever at deres rolle i møte med utviklingstraumatiserte barn er å lage gode rammer for barna med utgangspunkt i deres behov og å ansvarliggjøre resten av personalet. Alle informantene opplever at de har god kompetanse på utviklingstraumer, men at de aldri kan få nok og stadig møter nye situasjoner. Informantene opplever at det er fokus på utviklingstraumer i barnehagene, men at det burde vært mer. En av informantene skiller seg ut ved at hun jobber i en kommune med en storsatsing på traumer, hvor blant annet alle ansatte i alle barnehager blir kurset i tematikken. Informantenes tilnærming er preget av fokus på barnets perspektiv, trygghet og forutsigbarhet, relasjonsbygging og reguleringsstøtte. Utviklingstraumatiserte barn han ha et veldig ulikt symptombilde, og dermed er det viktig at barnehagelærerne tar utgangspunkt barnets perspektiv i tilnærmingen. Gjennom å skape trygge rammer i barnehagen danner informantene grunnlaget for relasjonsbyggingen. Reguleringsstøtten fremheves som noe av det viktigste for barnets videre utvikling. Informantene er opptatt av å gi barna verktøy for å kunne regulere seg selv bedre i fremtiden. De største utfordringene informantene opplever er barnas uttrykk, manglende ressurser og kompetanse i barnehagen. Begrensninger ved studien er diskutert, samt i hvilken grad mine funn har implikasjoner for praksis og videre forskning. | nob |