| dc.description.abstract | Ved Statens barnehus foregår det en ny og særegen form for profesjonell praksis innenfor arbeid mot vold. Den viktigste representanten for dette arbeidet, er Barnehusrådgiveren. Barnehusrådgiverne i denne studien beskriver på ulike måter hva de opplever som belastende og hva som oppleves berikende ved arbeidet på Statens barnehus. Belastningene kan i mindre grad enn forventet forklares med deres eksponering av barns vonde fortellinger om vold og overgrep. Rådgivernes møte med sårbare barn og voksne, og deres vonde fortellinger om vold og overgrep, blir belastende først når rådgiveren opplever at hjelperen i dem ikke får hjelpe. Opplevelsen av hjelpeløshet og avmakt kan ses i sammenheng med at rådgiveren har et mandat som tidvis begrenser dem. Det rådgivende mandatet kan hindre dem fra aktivt å handle i tråd med deres egne faglige vurderinger, profesjonelle skjønn og personlige holdninger og verdier. Moralsk stress kan være en respons på denne begrensningen. I sitt mandat og gjennom sine oppgaver skal rådgiverne, i løpet av en dag der de bistår politiet under avhør, koordinere mange mennesker underveis som representerer ulike systemer som igjen har ulike mandater. Dette særegne arbeidet presenteres som en mulig forklaring på et annet belastningsfenomen som kommer tydelig fram blant informantene; opplevelsen av at hukommelsen påvirkes negativt. Barnehusrådgivernes berikelsesmuligheter ved arbeidet avhenger av gode vilkår, i form av systemisk og individuell ivaretakelse av dem som profesjonelle hjelpere. Der informantene opplever at de får bidra til barnets beste, beskriver de arbeidet som meningsfullt og viktig. Det er en kostnad ved å bry seg, og la seg berøre av andres sorger, lidelser, gleder og seire. Kostanden er økt belastningsrisiko. Men belønningen er medfølelse, mulighet til å komme i kontakt med det som er liv i en selv, og berikelse. | nob |