| dc.description.abstract | Norge blir ofte trukket frem som et likestilt land, hvor kjønn skal ha mindre å si for å lykkes i livet. Men selv med likestilte verdier og like muligheter i utdanningssystemet er kvinners og menns karriereutvikling i arbeidslivet ikke lik. Mens flere kvinner i dag har lenger utdanning enn menn, har flere menn prestisjefylte yrker, høyere inntekt og lederposisjoner. Tidligere forskning har forklart dette «likestillingsparadokset» som et resultat av ulike preferanser eller prioriteringer, men også strukturelle barrierer som hindrer kvinners karriereutvikling. I tillegg påvirker familielivet kvinners og menns arbeidslivskarrierer ulikt. Tidligere forskning har derimot i mindre grad satt søkelys på hvilken rolle partner spiller for arbeidslivskarrierer, noe som kan være spesielt relevant for oppnåelse av lederposisjoner. Dersom ulike forhold ved partnerrelasjoner og familieliv har forskjellig betydning for rekruttering til lederposisjoner kan det bidra til å opprettholde det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Denne masteroppgaven forsøker å tette dette kunnskapshullet. Problemstillingen som undersøkes er: Hvilken rolle spiller partners oppnådde suksess i arbeidslivet for kvinners (og menns) rekruttering til lederstillinger? Og hvilken rolle spiller deres familieliv inn på denne rekrutteringen? Basert på relevant teori, utleder jeg særlig tre hovedperspektiver for hva gjelder partnerrelasjoner og partners betydning for egen rekruttering til lederposisjoner: enten 1) at partner påvirker muligheter, gjennom tilgang til ulike nettverk og erfaringer, eller 2) partnervalg fører til at man selekteres på like egenskaper som fremmer arbeidslivskarrierer. Et tredje perspektiv vil være at det ikke skyldes egenskaper ved partner, men familieliv og partnerrelasjoner. Multinomisk logistisk regresjon anvendes for å besvare problemstillingen. Denne metoden er spesielt egnet fordi den kan vise hvordan ulike forhold har betydning for rekruttering til to ulike typer av lederposisjoner for kvinner og menn. Dataene som benyttes i studien er offentlige registerdata på individnivå som er gjort tilgjengelige via prosjektet HISTCLASS, ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Analysene avdekker at partners suksess i arbeidslivet (partners sosiale posisjon og lederposisjon) har sammenheng med rekruttering til lederposisjoner. Det gjelder både for kvinner og menn, samt for lederposisjoner på toppledernivå og lavereliggende nivå. Betydningen er også lik for rekruttering til toppledere og vanlige ledere, som kan bety at det er samme prosesser og mekanismer som ligger til grunn. Partners lederposisjon fører til størst sannsynlighet for å selv bli leder. Funnene tyder på at sosiale nettverk og kunnskap man tilegner seg fra partner kan være fordelaktige for egen karriereutvikling. Disse funnene diskuteres også opp mot betydningen av kjønn i rekruttering til lederposisjoner. Betydningen av kjønn ses i sammenheng med tendensen til homososial reproduksjon (Kanter, 1993) og ulik arbeidsfordeling i parforhold (Bittman et al., 2003; Lima & Jensen, 2012). Hvem som gifter seg med hvem spiller en rolle. En del av sammenhengen mellom partners suksess i arbeidslivet og rekruttering til lederposisjoner reduseres ved å kontrollere for forhold ved partnervalg (utdanningsnivå, alder og sektor). Denne reduksjonen kan tyde på at sammenhengen mellom partners suksess og rekruttering til lederstillinger delvis skyldes sosial seleksjon i parforhold på karrierefremmende egenskaper. Likevel er det en gjenværende betydning av partners suksess i arbeidslivet for rekruttering til lederstillinger, som betyr at sammenhengen ikke forklares gjennom partnervalg alene. Familielivet spiller en annen rolle enn antatt. Funnene mine tyder ikke på at betydningen av partners suksess i arbeidslivet på rekruttering til lederposisjoner virker gjennom forhold ved familielivet. Sammenhengen mellom partners suksess i arbeidslivet og sannsynlighet for å bli leder reduseres ikke ved å kontrollere for parets familieliv (barn og sivilstatus). Dette er noe overraskende fordi man kunne ha forventet at skjevfordeling av omsorgsansvar ville spille en slik medierende rolle for partnerrelasjoner. Selv om familielivet ikke har en slik medierende rolle for partnerrelasjoner, har familielivet i tråd med tidligere forskning selvstendig betydning for kvinners og menns karriereutvikling. Studien peker fremover for videre forskning. Jeg finner en sammenheng mellom rekruttering til lederposisjoner og partnerrelasjoner, men funnene sier ikke noe om mekanismer eller forklaringer som kan ligge til grunn for sammenhengen. I diskusjonen foreslås plausible forklaringer med grunnlag i tidligere forskning og det teoretiske rammeverket. En oppfordring til videre forskning er å undersøke hvilke mekanismer som kan ligge bak sammenhengene mellom partners suksess i arbeidslivet og rekruttering til lederposisjoner. | nob |