Paradokser og ambivalens - En masteroppgave om digitalisering og fleksibilitet i det norske arbeidslivet

Abstract

I det norske arbeidslivet er standarder om åtte-til-fire jobb på kontoret i økende grad blitt utfordret av fleksible arbeidsordninger. Utgangspunktet for denne oppgaven er en antatt sammenhengen mellom mobil teknologis spatiale og temporale frigjøring fra arbeidets sted og tid og fleksible arbeidsordninger. Digitalisering har i Norge vært et aktivt mål, og velferdsstaten har systematisk satset på digitalisering av tjenester, og digitale løsninger på samfunnsutfordringer. Fleksibilitet blir samtidig forstått som et ettertraktet gode i arbeidslivet, og tilpasningsdyktige organisasjonsformer ses som et ideal i tråd med en postmoderne grunnantakelse om en verden i kontinuerlig endring. Følgelig har landet vårt blitt et av verdens mest påkoblede og mobil teknologi et naturlig arbeidsverktøy for mange, og fleksibiliteten blitt omfavnet i postmoderne, norsk arbeidsorganisering. De senere årene er det blitt mulig å spore en opplevelse av ambivalens til den digitale påkoblingen, og strategier for frakobling har blitt et høyaktuelt tema. Ettersom teknologien brukes i arbeidssammenheng innebærer dette samtidig diskusjoner om en fysisk, psykisk og digital av- og påkobling på jobb. Nedstengningen av samfunnet under Koronapandemien satte disse tendensene på spissen, da store deler av befolkningen brått fikk en heldigital arbeidshverdag på hjemmekontor. Gjennom svarene til et underutvalg fra en spørreundersøkelse utført i mars og april 2020, undersøkes opplevelser av konsekvenser av fleksible arbeidsordninger, og hvilke strategier som skisseres for å håndtere grenser mellom arbeidstid og fritid. Problemstillingen som besvares i oppgaven er: Hvilke konsekvenser og opplevelser beskriver norske arbeidstakere av bruk av mobil teknologi og fleksible arbeidsordninger? Og hvilke strategier fremheves i arbeidstakernes fra- og påkobling på jobb og håndtering av grenseflaten mellom arbeidstid og fritid. Analysen viser til to paradokser. Et fleksibilitetsparadoks gjør at digital påkobling og fleksible arbeidsordninger gjør arbeidstakere både mer og mindre fri på en gang. Fleksibilitet gjennom digitale verktøy gjør at arbeidstakere lettere kan disponere egen tid og løse tidskabalen mellom arbeidstid og fritid. Samtidig blir all tid potensiell arbeidstid ettersom grensene mellom arbeidstid og fritid blir mindre tydelige, noe som omtales som en arbeidskolonisering. Ansvarliggjøringsparadokset oppstår i spenningen mellom kollektivistiske, universalistiske idealer om likhet gjennom regulering og neoliberalistiske prinsipper om individuell frihet gjennom deregulering og fleksibilitet. Arbeidssystemer er preget av motsetninger, der individer selv må finne strategier for å håndtere uintenderte