"Hvis jeg bare ikke var så fejg som jeg er!". En dramateoretisk analyse av forholdene mellom de dramatiske personene i Gengangere, med vekt på Helene Alving.

Abstract

Gengangere skulle vise seg å bli kjent som Ibsens største skandaledrama, og forfatteren tapte store inntekter fordi teatrene i flere år ikke ønsket å oppføre stykket på grunn av dets sterke samfunnskritikk. I denne oppgaven nærleser jeg Henrik Ibsens Gengangere med støtte i dramateori. Dramateorien er en forskningstradisjon som har pågått i mer enn hundre år, og som er ført i pennen av blant annet den kjente, greske filosofen Aristoteles. Oppgaven undersøker forholdene mellom de dramatiske personene i Gengangere med vekt på Helene Alving, og ser på hvordan de ulike relasjonene problematiserer ulike aspekter ved samfunnskritikken som stykket retter. Innenfor dramasjangeren er særlig replikkutveksling viktig for å kunne tolke og forstå dramatiske personers hensikter og mål, og replikkutvekslingene vil derfor være hovedfokuset gjennom analysen. Hovedpersonen, fru Helene Alving, har eksempelvis blitt ansett som svaret på hva som hadde skjedd med Nora dersom hun hadde blitt værende i ekteskapet med Torvald i Et dukkehjem, dramaet som kom to år før Gengangere. En stor del av handlingsforløpet i Gengangere dreier rundt Helenes innsats for å løse opp i fortidas floker. Dette fører henne ut i mange refleksjoner rundt eget liv og dets koblinger til hennes samfunns sterke pliktmoral, men underveis får hun vansker med å praktisere de endringene som må til for at hun skal få den fremtida hun ønsker. Tidligere forskning viser at mange anerkjenner Helenes feiltrinn, men en stor del av forskningen ender likevel opp med å unnskylde henne. Mitt hovedpoeng er at fordi fru Alving ligner et realistisk menneske mens de andre rollene i større grad er karikaturer. Derfor fremstilles hun ofte i et bedre lys enn det egentlig finnes grunnlag for, ettersom hun avslutningsvis viser seg å være like hyklersk som de andre.