«Jeg blir glad i det livet jeg har» En kvalitativ analyse av menns fortellinger fra sine liv uten barn

Abstract

Med utgangspunkt i data fra kvalitative dybdeintervjuer, studerer jeg i denne oppgaven menns uttalte opplevelser og erfaringer med å leve uten barn i Norge i dag. Andelen barnløse til lands er størst, og økende, blant menn. Utviklingen av økt barnløshet finner sted i en tid hvor individualisering markerer seg som et tydelig samfunnstrekk. Samtidig står familien som institusjon fortsatt sterkt. Foreliggende data på barnløse menn gir kjennskap til målbare egenskaper som alder, sivilstatus, bosetting og utdanning. Det eksisterer imidlertid lite kvalitativ forskning som fokuserer på erfart hverdagsliv og virkelighet som barnløs mann. Til studien har jeg intervjuet totalt åtte menn i alderen 35-55 år som identifiserer seg som heterofile, er utenfor parforhold, ikke har barn og ikke har fått påvist medisinske årsaker til ikke å kunne få barn. Utover nevnte kriterier er ikke barnløsheten begrenset til å være frivillig eller ufrivillig. Å gi informantene anledning til å snakke om sine liv, gir en privilegert tilgang til deres beskrivelser av verden. At informantene har ulik bakgrunn og følgelig sitter på ulike erfaringer, resulterer i et kompleks datamateriale. Under intervjuene går det fram at det eksisterer ulike veier inn i barnløshet. Jeg argumenterer for at informantenes beskrevne innganger til barnløsheten fortoner seg over tre leire; 1) som et valg, 2) som en uønsket tilværelse og 3) som en uavklart livssituasjon. Informantene tilskrives ikke plass i de ulike veiene, men erfart og uttrykt barnløshet er en fruktbar introduksjon til å forstå hvordan spørsmålet om barn er komplekst og preget av nyanser. Oppgavens analyse er deretter strukturert etter overordnede temaer som utpeker seg i informantenes fortellinger. Disse viser seg i form av identitet, det romantiske parforholdet og holdninger. Jeg belyser hvordan informantene erfarer og snakker om sider ved inneværende livssituasjon. Jeg argumenterer for at de bruker fortellingene til å konstruere forståelser av egen identitet, og at konstruksjonene brukes til å forklare, begrunne og gi mening til barnløsheten. Videre argumenterer jeg for at parnormen har en sentral plass, hvor informantene uttrykker positive holdninger til å gå inn i en monogam relasjon til en kvinne. Tanken om å være i et parforhold romantiseres og rangeres her over tilværelsen som enslig. Avslutningsvis finner jeg at informantenes holdninger til barnløshet er preget av uenigheter med medienes generaliserte framstilling av menn som «offer». Informantene uttrykker at kvinner kan kjenne på et større press til å få barn, men at likestillingen samtidig har ført dit hen at kvinners utvelgelses-motivasjon er ufordelaktig for menn med lavere utdanning. Dette trekkes fram som et samfunnsproblem i den grad offentlige debatter om temaet preges av en politisk korrekthet.