| dc.description.abstract | I denne oppgaven undersøker jeg hvordan ikke-hvite antirasister opplever å snakke om rasisme i Norge. Jeg undersøker dette gjennom tre spørsmål: 1) Hvordan forstår deltagerne egne erfaringer av rasisme? 2) Hvordan opplever deltagerne å snakke om rasisme med den hvite majoritetsbefolkningen? 3) Hvordan kan deltagernes samtaler om rasisme belyse perspektiver på hvithet i Norge? I Norge er det få studier som har belyst disse spørsmålene empirisk, og jeg argumenterer for at de er viktige for å forstå hvordan den offentlige debatten om rasisme kan nyanseres ytterligere.
For å belyse forskningsspørsmålene benytter jeg et teoretisk rammeverk som inkluderer perspektiver på rase, rasisme, fargeblindhet og hvithet. Først vil jeg gi en beskrivelse av hvordan ideen om raser vokste frem historisk, samt diskusjoner knyttet til begrepet i dag. Ettersom jeg har ønsket å undersøke erfaringer med rasisme empirisk og samtidig ivareta en strukturell forståelse, har jeg benyttet meg av Essed sin forståelse av ‘hverdagsrasisme’ (1991). Tett forbundet med en strukturell forståelse av rasisme, er teorien om fargeblind rasisme som jeg vil redegjøre for med utgangspunkt i Bonilla-Silva sin teori (2018). For å gi en mer dyptgripende forståelse av samtalene om rasisme, inkluderer jeg også teori om hvithet. Med utgangspunkt i Frankenberg sin definisjon er hensikten å belyse betydningen av å være hvit i Norge, og hvordan dette synliggjøres i møte med deltagerne (1993).
Det empiriske datamaterialet består av 18 intervjuer med ikke-hvite antirasister som er bosatt i Oslo og omegn. Jeg ønsket å intervjue personer som kan utsettes for rasisme, hvorpå begrepet «ikke-hvit» var nærliggende å benytte som utvalgskriterium. Videre er antirasister forstått bredt, da det omfatter alle personer som aktivt jobber mot rasisme. Som bakgrunnsdata gjennomførte jeg også et mindre feltarbeid samt fem intervjuer med hvite antirasister, i den hensikt å tilegne meg en dypere innsikt i den offentlige diskursen om rasisme.
Jeg undersøker hvordan deltagerne forstår egne erfaringer av rasisme, først med utgangspunkt i en mer deskriptiv tilnærming. En rød tråd her er hvordan fenotypiske trekk, kulturelle trekk og betydningen av nasjon virker sammenvevd i deres fortolkning av egne erfaringer. Mot slutten av kapittelet diskuterer jeg hvordan deltagernes forståelse av rasisme kan belyses med utgangspunkt i Esseds begrep om ‘hverdagsrasisme’, da gjentagende og repetitive erfaringer var et fellestrekk ved alle historiene. Utover de konkrete erfaringene, gir deltagerne også uttrykk for å ha en bevissthet om å potensielt kunne utsettes for rasisme i møte med majoritetssamfunnet. Vel så mye innebærer deres forståelse hvordan bestemte handle- og væremåter kan bidra til å unngå å utløse rasisme med andre, og tyder på hvordan rasisme blir forstått som en gjennomgripende og strukturell erfaring.
Når deltagerne snakker om rasisme med den hvite majoritetsbefolkningen opplever de gjennomgående at deres forståelse av rasisme ikke blir anerkjent som den legitime, da samtalene synes å være bygget på en individualisert fargeblind diskurs. For det første virker følelser til å tillegges overdreven betydning. Enten det innebærer å sette grenser og si fra om rasisme, tematisere eller fortelle om personlige historier, opplever de at dette behandles som for ubehagelig til å kunne snakkes høyt om. Videre synes fravær av kunnskap å begrense deres mulighetsrom til å snakke om rasisme, da samtaleemner som antyder at rasismen kan ha en strukturell karakter fort blir oppfattet som for komplisert til å gå inn i. Når deltagerne heller ikke opplever at rase som sosial konstruksjon anerkjennes i møte med majoritetsbefolkningen, blir også det å snakke om egen virkelighetsoppfattelse vanskelig. Enkelte ganger setter imidlertid en del av deltagerne en grense, og dette gjelder særlig for samtaler som bygger opp under direkte antisvarte og rasistiske diskurser.
Deltagerne synes å stadig begrense seg i samtalene om rasisme. Paradoksalt nok opplever de imidlertid at hvite personer ofte henvender seg til dem for å snakke om rasisme, men i sosiale kontekster hvor de ikke opplever samtaleemnet som relevant. Samlet gir det en opplevelse av at rasisme ikke i seg er for ubehagelig eller vanskelig til å kunne snakkes om, men behandles som det dersom deltagerne synliggjør dem på måter den hvite majoritetsbefolkningen ikke er mottagelig for. Med dette gir deltagerne uttrykk for at hvite personer både setter premissene får når en skal kunne snakke om rasisme og hvordan dette skal snakkes om. Førstnevnte ut fra hvordan de gjentatte ganger opplevde at rasisme ble snakket om som et nyoppdaget fenomen, og sistnevnte ved at rasisme ofte ble snakket om som et hyggelig og koselig samtaleemne. Dette har jeg tolket i retning av hvordan hvithet både kan forstås som standpunkt og som strukturelle fordeler. Måter hvite personer synliggjør egen forståelse av rasisme i samtaler, vitner om hvordan hvithet kan forstås som et mer dyptliggende problem knyttet til rasistiske strukturer i samfunnet. Gjennom bestemte handle- og væremåter virker det hvite standpunktet mulig å tre ut av, men dette gir deltagerne uttrykk for at er begrenset til få av dem de snakker med. Sistnevnte poeng forklarer hvorfor samtaler, diskusjoner og debatter om rasisme med den hvite majoritetsbefolkningen til tider kan oppleves som overveldende å ta fatt i. | nob |