| dc.description.abstract | I demokratiske samfunn er et grunnleggende mål for politiske aktører å få oppslutning ved valg. For å oppnå stemmer, må man nå frem til velgerne. Sosiale medier gir politiske aktører nye muligheter for strategisk kommunikasjon, samtidig som disse nye arenaene også opprettholder sider ved politisk påvirkning og debatt som vi kjenner fra demokratiets barndom. Hvordan kommer disse sidene til uttrykk? Svaret krever en kartlegging på tvers av plattformer og med ulike politiske aktørgrupper. En aktørgruppe som tilsynelatende er akademisk oversett, men som fremheves som demokratisk viktig, er ungdomspolitikere. Denne masteroppgaven undersøker hvordan norske ungdomspartiledere kommuniserte på Facebook, Twitter og Instagram, under valgkampen i 2021. Med utgangspunkt i foreliggende litteratur om politiske aktørers bruk av sosiale medier og av ulike plattformers innebygde handlingsmuligheter og sjangre, ble det gjennomført en kvalitativ analyse av hvordan ungdomspartilederne benyttet de ulike plattformene til tre funksjoner: informasjon, mobilisering og deliberasjon. Analysen viser et relativt lavt, men varierende, aktivitetsnivå blant ungdomspartilederne på sosiale medier. De benyttet oftest plattformene til å informere om valgkampaktiviteter, med varierende tilrettelegging for mobilisering og deliberasjon på de ulike plattformene. Samtidig eksisterer det et avhengighetsforhold mellom kommunikasjonsfunksjonene; informasjon var ofte en forutsetning for mobilisering og deliberasjon. Fire «brukertyper» ble foreslått, basert på ungdomspartiledernes varierende bruk og tilpasning til plattformenes «innebygde handlingsmuligheter» og «sjangre» for kommunikasjon. Avslutningsvis ble funnene tolket i et større demokrati- og offentlighetsperspektiv, basert på «den systemiske tilnærmingen». Ungdomspartiledernes digitale kommunikasjon oppfylte i varierende grad de nødvendige deliberative funksjonene. Deres informerende kommunikasjon kan ha bidratt til offentligheter, med meninger preget av «fakta og logikk». Flere la opp til inkluderende offentligheter gjennom mobilisering, selv om dette like gjerne var overfor egne partifeller, som potensielle velgere. Sjeldne eksplisitte tilrettelegginger for deliberasjon indikerer beskjedent bidrag til offentligheter, preget av gjensidig respekt mellom deltakere. Avhengighetsforholdet mellom kommunikasjonsfunksjonene kan ha konsekvenser for offentlighetene, idet flere deliberative funksjoner kan oppfylles på samme plattform samtidig, samtidig som flere kommunikasjonsfunksjoner også kan oppfylle én deliberativ funksjon. Slik kan plattformene være sammensatte arenaer, som på ulike måter kan tilrettelegge for ulike offentligheter. | nob |