| dc.description.abstract | Genanse og verdighet (1994) handler om den ensomme og lettere alkoholiserte skolelektoren Elias Rukla, som opplever å få et psykisk sammenbrudd etter en mislykket norsktime. Elias’ tragedie har blitt forstått i lys av den eksplisitte kulturkritikken i romanen, og knyttet opp til patologiske trekk ved det moderne samfunnet. Forklaringene har blant annet vært at Elias’ sammenbrudd skyldes kulturforfallet i samfunnet, og at romanen handler om smerten ved kollektivet som er gått tapt. Jeg har valgt en psykologisk tilnærming til romanen, og mener at Elias’ sammenbrudd hovedsakelig skyldes en livskrise, og at svaret på denne krisen må søkes i det psykososiale livsmiljøet som omgir ham. Livskrise er et vanlig og utbredt fenomen, og litteraturen er full av fortellinger som handler om personlige kriser og tragedier: Generelt kan vi si at disse fortellingene (hovedsakelig romaner) skildrer opplevelsen av selvtap og selvfragmentering, som frembringer ulike tilstander av fremmedgjøring og meningstap hos romanfigurene. Krisen setter også i gang en søken etter erkjennelse og mening, og tvinger romanfigurene ut på nye veier for å gjenfinne og gjenoppdage seg selv. I denne oppgaven har jeg forsøkt å forklare Elias Ruklas livskrise med utgangspunkt i Heinz Kohuts teorier om selvet. Heinz Kohut (1913-1981) er grunnleggeren av selvpsykologien og bidro til å revolusjonere synet på mennesket og menneskelige behov på 1960-og 70-tallet. For Kohut er mennesker grunnleggende avhengig av omgivelsene for å få tilfredsstilt sine behov: Når omgivelsene bekrefter behovene våre, bidrar de til å styrke og skape sammenheng i selvet, men når omgivelsene svikter behovene våre, bidrar de til å ødelegge sammenhengen og likevekten i selvet. I min analyse knytter jeg Elias’ sammenbrudd til svikt i de nære relasjonene; det er særlig bruddet med bestevennen, Johan Corneliussen, som står i fokus, men jeg retter også søkelyset mot det ulykkelige ekteskapet med Eva Linde. | nob |