Velferdsteknologi på sykehjem – En kvalitativ undersøkelse av helsearbeidere og deres opplevelse av endringsprosesser på arbeidsplassen

Abstract

En eldrebølge i Norge har lenge vært spådd. Andelen eldre øker og kapasiteten av yngre mennesker som kan ta vare på dem er vurdert å bli for lav. Dermed står samfunnet overfor en stor utfordring; hvordan tilby en bærekraftig helsetjeneste som kan ta vare på våre eldste? I frontlinjen av denne utfordringen står sykehjem i en særlig sårbar situasjon. Det er en stor mangel på sykepleiere generelt, og sykehjem spesielt opplever store utfordringer med rekruttering av kvalifiserte ansatte. Som en av flere løsninger på problemet presenteres velferdsteknologi. Velferdsteknologi er tekniske produkter eller hjelpemidler som kan bidra til en bedre og/eller mer effektiv pasientbehandling. Ved introduksjon av velferdsteknologi på sykehjem åpenbarer en ny utfordring seg, nemlig å forstå helsepersonells opplevelse av en endret arbeidshverdag og endrede rutiner, noe som er essensielt for en god implementering av ny teknologi. Denne oppgaven har som siktemål å undersøke følgende problemstillinger: Hvilke barrierer finnes når velferdsteknologi implementeres på sykehjem? Hvordan motiveres helsearbeidere på sykehjem i en endringsprosess når velferdsteknologi implementeres? Som teoretisk rammeverk for å diskutere problemstillingen er to endringsteorier brukt; John Kotters åtte stegs endringsprosess og William Bridges sin endringsteori. Data er samlet inn ved kvalitativ metode, der åtte helsearbeidere ansatt på fire forskjellige sykehjem har deltatt i semi-strukurerte intervjuer. Informasjonen er analysert gjennom tematisk analyse, og hovedfunnene peker blant annet på utfordringer knyttet til holdninger, aldersbarrierer, opplæring og brukervennlighet. Funnene fra denne studien peker på at en klar motivasjonsfaktor er at velferdsteknologien som innføres skal ha en positiv innvirkning på pasientenes pleie. I andre rekke skal det helst også føre til avlastning av de ansattes arbeidshverdag. Videre tyder resultatene på at det er et skille mellom de forskjellige sykehjemmene. Ett av sykehjemmene hadde en tydelig leder for velferdsteknologi. Det fremstod som at dette sykehjemmet mestret endringsprosessen bedre enn sykehjem som ikke hadde dette. Det kan være flere grunner til at en slik ansatt ikke er på plass. Funnene i denne studien antyder at mangel på ressurser en mulig grunn, noe som viser mot et paradoks: sykehjem skal ta i bruk velferdsteknologi for å håndtere bemanningsutfordringer blant annet på grunn av stadig flere og komplekse pasientsaker, men har ikke nødvendigvis riktige ressurser nok til å gjennomføre endringsprosessen som oppstår ved implementering av velferdsteknologi.