Den postkritiske lesemodusens praktiske implikasjoner: Analyse av tre lesninger av Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009-2011)

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg noe av det mest grunnleggende i litteraturvitenskapen: Hvordan vi leser, og hvordan vi skriver om det vi leser. Jeg utforsker lesemodusene kritikk og postkritikk, med hovedvekt på postkritikk. Det er de praktiske implikasjonene av postkritikken, i skrevne vitenskapelige lesninger, jeg søker. Jeg bruker teori fra Rita Felski, Bruno Latour og Toril Moi, og stiller deres idealer opp mot faktiske lesninger. Hvordan ser en oppmerksom og åpnende lesning ut, i praksis? Og like mye, hvordan ser en kritisk lesning ut – må den være ikke-oppmerksom og lukkende? For å undersøke dette, analyserer jeg tre vitenskapelige artikler omhandlende Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009–2011). Jeg lanserer tre begreper: "kompleksitet", "teoribruk" og "språk". Disse handler om hvordan leseren behandler tekstens alltid tilstedeværende kompleksitet, hvordan de benytter aktuell teori, og hvordan de bruker retorikk og eget språk i argumentasjon. Jeg søker, gjennom begrepene, å finne leserens forhold til teksten. Begreper som mistenksom og restorativ hermeneutikk blir diskutert, og dessuten dagligspråksfilosofien, og dennes forhold til postkritikken. Felski hevder akademisk lesninger er en dårlig indikator på hvordan vi leser. Jeg finner imidlertid at akademiske lesninger uttrykker mye av det postkritikken søker. Jeg finner også at artiklene uttrykker ulike modus, og at det er mulig å kalle samme lesning både kritisk og postkritisk – gjennom bruk av ulike begrep. Dette forteller oss det kanskje selvsagte: Kritikk og postkritikk trenger ikke være motsetninger. Det er glidende overganger, heller enn vanntette skott, mellom modusene. Oppgavens konklusjon er sentrert rundt hver artikkels egenart, og er dessuten en erkjennelse av at den postkritiske modusen ikke lar seg bestemme en gang for alle, men må fortolkes på ny i hver ny lesning.

In my master's thesis, I examine some of the fundamental questions of literary studies: How we read, and how we write about what we read. I investigate the reading modes “critique” and “postcritique”, my main focus being on postcritique. My aim is to find the practical implications of a postcritical reading mode. I use theory from Rita Felski, Bruno Latour and Toril Moi, and try to see their postcritical ideals in relation to actual academic readings. What does an attentive and opening reading really look like? And, what does a critical reading look like – does it have to be non-attentive and closed about the reader's response? In examination of these implications, I am analyzing three articles on Karl Ove Knausgårds My struggle (2009–2011). I launch three terms, in which I try to pin the reading mode of the particular text. These terms are called “complexity”, “usage of theory”, and “language”. The first one is regarding how the reader treats the always present complexity of a text. The second focuses on usage of relevant theory, and the third on how language and rhetoric is used, to form arguments. I seek, with all three terms, to decide the reader's relation to the text. The hermeneutics of suspicion and the hermeneutics of restoration are central terms, as well as ordinary language theory. Both expand the understanding of the postcritical foundation. Felski claims that academic readings give little indication on how an actual reading takes place. I find, nevertheless, that academic readings express a lot of what postcritique seeks. The readings I examine differ in mode, and I find it plausible to call the one and same text both critical and postcritical, because of the three terms' nuancing. This tells us the obvious: Critique and postcritique does not need to be opposing modes. My conclusion is centered around each of the three articles' distinctiveness. It also acknowledges that the postcritical mode cannot be summarized once and for all – but needs to be examined anew with every new text, and alas in every new reading.