Er sterke verb sterke fordi de trener mye? En studie av klasseskifter svak → sterk og sterk → sterk basert på data fra norske dialekter

Abstract

Denne oppgaven tar for seg klasseskifter svak --> sterk og sterk --> sterk. Disse klasseskiftene undersøkes ved å sammenligne data fra norrønt og norske dialekter. Oppgaven har kommet med omfattende empirisk kartlegging som har gitt mulighet til å se nærmere på hvilke faktorer som spiller inn ved disse typene klasseskifte, og hvordan overgangen foregår. Funnene og enkelte implikasjoner ble hovedsakelig tolket i lys av kognitiv eller bruksbasert teori og naturlig morfologi. Resultatene tyder på at flere faktorer er involvert i klasseskifte og endringer i verbbøyingen generelt. I oppgaven diskuterer jeg betydningen av den fonologiske formen som ser ut til å være et viktig premiss for overgangen – verbene skifter til de klassene hvor de «passer inn» fonologisk. Distinkt fonologisk klassestruktur kan bidra til at sterke klasser mottar få medlemmer og mister få medlemmer til fordel for andre sterke klasser. Klasseskifte kan også bygge på semantisk likhet – verb med modal betydning kan få bøying som kjennetegner modalverb, og verb som ikke har det, mister slik bøying. Det empiriske materialet i oppgaven har vist at typefrekvens ikke er den eneste faktoren som avgjør produktivitet. De mest typefrekvente klassene får altså ikke nødvendigvis mest tilvekst. Dataene impliserer at produktivitet er avhengig av både typefrekvensen og egenskapene som kjennetegner klassen (fonologiske eller semantiske egenskaper). Tegnfrekvens er også involvert i klasseskifte. Jeg argumenterer for at det skal skilles mellom lav og høy tegnfrekvens på den ene siden og ekstremt høy tegnfrekvens på den andre. Lav og høy tegnfrekvens tillater klasseskifte til en eksisterende klasse både for sterke og svake verb, mens ekstremt høy tegnfrekvens gjør at både svake og sterke verb kan danne et eget bøyingsmønster. Ekstremt høyfrekvente verb kan f.eks. bli utsatt for fonologisk reduksjon eller utvikle suppletivbøying. Oppgaven har også undersøkt retningen for klasseskifte svak --> sterk. Med utgangspunkt i datamaterialet mitt, tidligere observasjoner (Sandøy 1998; Landh 2019) og teoretiske implikasjoner (Bybee 1985; Enger 2004) konkluderer jeg med at presens er det første medlemmet til å bli sterkt, preteritum følger etter, og supinum endrer seg sist. Dette er et viktig forskningsbidrag som bryter med tidligere påstander om at presens alltid er det minst foranderlige paradigmemedlemmet (Enger 1998a; 2004) og viser at direksjonalitet ved klasseskiftene sterk --> svak og svak --> sterk er ulik.