Bevaring av bekker og elver i Oslo: Vendepunktet Naturvernåret 1970

Abstract

Gjennom historien har bruken av Oslos elver og bekker endret seg. Det har i stor grad skjedd på grunn av skiftende behov som følge av endringer i samfunnet. Elvene og bekkene tjente som hovedkloakker fra 1800-tallet, da den voksende byen trengte et renovasjonssystem for avløpsvannet. På grunn av den sjenerende kloakkstanken ble elvene og bekkene lagt i rør. Sent på 1900-tallet var omlag 70 prosent av Oslos elver og bekker ute av syne under bakken. Vannklosetter og byvekst førte til økte vannforurensninger utover på 1900-tallet. I 1960- årene ble forurensningene anerkjent som et grunnleggende samfunnsproblem. Staten tok grep og introduserte nye lover som skulle redusere vannforurensningene og bevare natur. 1970 ble viet naturvernets år i hele Europa. Naturvernåret 1970 markerer seg som et vendepunkt i denne studien, ved at det utgjorde et mulighetsvindu som la til rette for at et forslag om å ta sikte på å bevare Oslos gjenværende elver og bekker kunne løftes opp på høyeste politiske nivå i Oslo kommune i 1970 og vedtas av bystyret i 1971. Det skjedde gjennom et samarbeid mellom noen få bystyrepolitikere og det kommunale Tilsyns- rådet og en liten del av vann- og kloakkvesenet. Personene som var involvert hadde et stort engasjement for denne saken, noe som fortsatte i hele perioden som er undersøkt frem til begynnelsen av 1980-tallet. I en teoretisk sammenheng kan dette samarbeidet betegnes som et nettverk i form av et begrenset politisk fellesskap, som påvirket politikken og fikk gjennomslag for politikkendring på feltet elver og bekker. Tradisjonell hierarkisk styring var også tilstede ved at de formelle føringene innad i kommunen ble fulgt. Vedtaket var ikke etter inspirasjon fra andre byer og andre land, ettersom det ser ut til å være enestående for Oslo kommune. Men lignende temaer må ha vært diskutert også i andre byer. Bystyrevedtaket fra 1971 fikk betydning ved at det markerte et vendepunkt for hvordan Oslo kommune forvaltet vassdragene og la grunnlaget for den senere politikken på dette området. Vedtaket førte til at færre bekker ble lukket. Det var imidlertid fortsatt en del motstand mot å bevare bekker, både blant befolkningen som var plaget av kloakkstinkende bekker og innad i kommunen. Fra slutten av 1970-tallet arbeidet Oslo kommune tverretatlig med å redusere vannforurensningene. Bevaring av bekker var sentralt i dette arbeidet fordi det ga bedre oversikt over forurensningskildene. Vannverngruppa var en viktig interetatlig aktør som videreførte og videreutviklet vedtaket og fikk det innarbeidet i Miljøpolitisk prinsipprogram. Som en oppfølging av programmet vedtok kommunen i 1985 et generelt forbud mot bekkelukkinger.

Conservation of streams and rivers in Oslo: The turning point in the European Conservation Year 1970