| dc.description.abstract | Første halvdel av 1800-tallet i Norge markerer et viktig skille i fjellsportens historie. Folk vandret ikke lenger i fjellet utelukkende på grunn av nytte. Fler og fler oppsøkte fjellheimen for interesse, og en lyst til å oppdage den norske fjellheimen. Samfunnet på 1800-1900-tallet var i stor grad delt inn i en kvinnelig privat sfære og en mannlig offentlig sfære. I den voksende middelklassen og de øvre klassene skulle mannen forsørge familien, mens kvinnen skulle passe på barna og stelle i hjemmet. I bondekulturen var situasjonen annerledes. De fleste bøndene så trolig på fjellene som noe nyttig, og ikke noe de ønsket å oppdage. I 1820 oppdaget geolog Baltazar Mathias Keilhau og lege og zoolog Christian Peter Bianco Boecks dagens Jotunheimen, og dermed ble begrepet fjellsport introdusert. De norske kvinnenes inntog i fjellsporten var i stor grad inspirert av de britiske kvinnenes hengivenhet for den norske fjellheimen. Den Norske Turistforening ble opprettet i 1868, og interessen for den norske fjellheimen ble allment vekket. Flere oppsøkte fjellet, og ønsket om å oppdage nye topper og tinder økte med medlemslistene. Det var kun et knippe kvinnelige medlemmer i DNTs første år, i underkant av 10 %. Denne prosentandelen økte med årene, og flere og flere kvinner inntok den norske fjellsporten. De norske fjellvandrerskene møtte mye skepsis ved å gjøre seg gjeldende i fjellsporten – en sport mange mente kun var for menn. Likevel svømte mange av kvinnene motstrøms, og handlet på tvers av hva samfunnet forventet av dem. I takt med flere rettigheter for kvinner, blant annet innenfor utdanning og individuell frihet, økte også kvinnenes tilstedeværelse i fjellsporten. Flere aktører var skeptiske til dette, og begreper som «dametind» og «kvindeheimen» oppstod. Ved århundreskiftet var kvinnenes inntog i fjellsporten et faktum, og kvinnene hadde bevist at de var minst like kapable som menn til å tinderangle og foreta førstebestigninger. Til tross for dette, ble kvinnene møtt med stor skepsis i samfunnet, både gjennom normene og forventingene, men også av klubber og foreninger. Denne oppgaven analyserer de tre kvinnene Catharina Hermine Kølle, Therese Bertheau og Else Marie Hertzberg, og hvilke betingelser som lå til grunn for at de kunne dra til fjells i en tid der det var få kvinner i fjellene. | nob |