Fredningen av halve Svalbard i 1973, Norges største fredning. Drivkrefter og reaksjoner.

Abstract

I 1973 fredet de norske myndighetene halve Svalbard ved å opprette tre nasjonalparker, to naturreservater og femten fuglereservater. Dette er den største områdefredningen de norske myndighetene har gjennomført. Med økt kunnskap om hvordan næringsutvikling kom på bekostning av naturområder, begynte nasjonale og internasjonale naturverninteresser å kjempe for å beskytte øygruppen da oljeselskaper begynte å undersøke potensielle oljeforekomster der. Et forslag om å frede halvparten av Svalbard ble sent ut av de norske myndighetene, og etter noen justeringer på bakgrunn av ulike reaksjoner, ble fredningsområdene opprettet. Denne oppgaven sammenligner fredningen av halve Svalbard med opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark, den største nasjonalparken på fastlandet. I området var det en veletablert tradisjonell primærnæring og det var planer om utbygging av to vassdrag til kraftformål. Da planene om å opprette en nasjonalpark ble presentert, ble det konflikter, siden det ville føre til restriksjoner for primærnæringen og hindre kraftutbygging. Etter en omfattende politisk prosess ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet, men noen hensyn ble tatt til primærnæringen. I tillegg til Hardangervidda nasjonalpark, blir Svalbardfredningen kort sammenlignet med andre norske frednings- og utbyggingskonflikter. Målet med dette er se på Svalbardfredningen i en større norsk kontekst, og synligjøre hvordan Svalbardfredningen er unik. Da Norge fikk suverenitet over øygruppen i 1925, ble en internasjonal traktat signert. I Svalbardtraktaten står det at alle signaturland har rett til å oppholde seg og drive næringsvirksomhet på øygruppen. På grunn av dette var det et sovjetisk kullgruvesamfunn på øygruppen som var dobbelt så stor som det norske kullgruvesamfunnet, og internasjonale oljeselskaper ønsket å etablere virksomhet der. Retten til å næringsvirksomhet og tanken om å beskytte den arktiske floraen og faunen fra dette, førte til en konflikt mellom naturverninteresser og næringsinteresser. Oljeselskaper og Sovjetunionen var mot store områdefredninger, siden det ville forhindre deres aktivitet. På tross av dette ble en enorm del av Svalbard fredet, og i lys av andre eksempler, var det en områdefredning med minimal konflikt. Dette var mulig siden størstedelen av naturområdene som ble påvirket av fredningen var uberørte områder ingen hadde interesse for, selv lokalsamfunnets gruvenæringen ble ikke påvirket av fredningen. Deres komplekse reaksjoner på fredningen blir også undersøkt i oppgaven.

In 1973 the Norwegian government chose to protect half of Svalbard’s areas in three national parks, two nature reserves and fifteen bird reserves. This is the biggest nature conservation area the Norwegian government has ever established. With increasing knowledge of how human industry and development was on the expense of nature and wildlife, national and international nature conservation organizations, and individuals with scientific interest, started to focus on protecting the archipelago when companies started to explore potential oil resources there. A proposal for protecting a large part of the archipelago was therefore sent out to affected parties by the Norwegian government. After some adjustments on behalf of different reactions to the proposal, the nature conservation of half of Svalbard was established. This thesis compares the protection of half of Svalbard’s archipelago to the establishment of Hardangervidda National Park, the biggest national park on the mainland. Here there was an established agricultural industry, operated by the locals, and plans for setting up hydropower in some waterfalls. This caused a lot of conflict regarding the organization of a national park, since it would cause restrictions to the agricultural activities and prevent the beneficial hydropower. After a comprehensive political process, the national park was established, with some limitations in order to preserve the local industry. In addition to the Hardangervidda example, this paper compares the Svalbard nature conservation to other Norwegian debates regarding protection of nature areas and expansion of industry. The goal is to highlight how the nature conservation of half of Svalbard’s archipelago was unique. When Norway gained dominion over the archipelago in 1925, an international treaty was signed. The Treaty of Svalbard states that any signatory nation can establish activity there. As a consequence, there was a soviet coal mining society on the archipelago that was twice the size of the Norwegian coal mining society, and international oil companies sought to establish industry there. The right to establish activity on the archipelago and the thought of protecting the nature and wildlife on Svalbard from such operations, caused a conflict between these two interests to emerge. Oil companies and the Soviet Union were against the nature conservation proposal that would prevent their occupation. However, an enormous part of Svalbard was protected, and in light of the other examples, it was an area conservation with minimal conflict. This was possible because most of the areas that were affected by the nature conservation had no established industrial activities and even the local’s mining industry was not affected by the conservation. Their complex reaction to the conservation is also examined