Historisk tenkning i norsk historieopplæring En casestudie av historielærers oppfatning og praktisering av historisk tenkning

Abstract

Formålet med denne masterstudien er å finne ut hvordan opplæringen i historisk tenkning foregår i skolen etter at Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20, fagfornyelsen) trådde i kraft. Bakgrunnen er at historisk tenkning har flere likheter med LK20 som ikke har blitt utforsket enda. I tillegg består historiefaget av taus kunnskap som elevene forventes å forstå og historisk tenkning konkretiserer den tause kunnskapen med utgangspunkt i hvordan profesjonelle historikere praktiserer historie. Historisk tenkning er en gren innenfor forskningen på historieundervisningen og kan defineres som historiefaglige tenkemåter som skal skape mening til fortiden. I tillegg tar historisk tenkning utgangspunkt i et grunnleggende skille mellom nåtid og fortid, hvor vi må unngå å se på fortiden med nåtidens briller. Til slutt organiseres historisk tenkning i begrepsmessige rammeverk for hvordan profesjonelle historikere praktiserer historie. Det finnes ikke ett universelt akseptert rammeverk for historisk tenkning. Rammeverkene varierer i valg og beskrivelse av begrepene de inneholder. Jeg har valgt å basere meg på rammeverkene til Peter Seixas og Tom Morton, Peter Lee og Stéphane Lévesque. Studien har en kvalitativ forskningstilnærming. Empiri til analysen ble hentet inn ved å observere og intervjue to historielærere som underviste hver sin VG2 klasse. I etterkant fikk jeg tilsendt undervisningsmateriell som hadde blitt brukt og skulle bli brukt i undervisningen. Funnene tyder på at opplæringen i historisk tenkning foregår i historieundervisningen for VG2. Først og fremst finner vi flere begreper som går under historisk tenkning i læreplanen for historie i LK20. Belegg, historisk empati, brudd og kontinuitet, årsak og konsekvens er de som kommer tydeligst frem. På denne måten kan det sies at LK20 bygger på historisk tenkning. Derimot er det varierende hvor tydelig disse begrepene kommer til syne i deres oppfatning og undervisningspraksis. Eksempelvis utførte lærer vurderingen av brudd og kontinuitet før undervisningen, elevene fikk ikke ta del i fortolkningen rundt dette begrepet. Dette viser behovet for å konkretisere den tause kunnskapen i faget. Lærerne ser også ut til å velge å bruke tid på de begrepene som de kjenner til eller som de opplever som meningsfulle. Lærer 1 brukte mye tid på årsak og konsekvens, mens lærer 2 brukte mest tid på historisk empati. Til slutt oppfattet begge lærerne belegg som sentralt for historiefaget og vektla trolig dette begrepet regelmessig i sin undervisning. Forskningen bidrar til kunnskap om hvordan LK20s læreplan i historie fungerer i praksis og viser at det er relevant å snakke om historisk tenkning knyttet til norsk historieopplæring.