| dc.description.abstract | Bakgrunn og problemstilling: Globalisering har bidratt til økende kulturelt mangfold i Norge de siste 30 årene, men minoriteter oppsøker psykiske helsehjelp i mindre grad enn majoritetsbefolkningen. Likevel har kulturkunnskap hatt begrenset fokus i psykologutdanningene. Seksuelle overgrep mot barn er generelt tabubelagt og vanskelig å snakke om. Å finne gode kulturtilpassede tilnærminger til dette arbeidet, er sentralt for at psykologer skal kunne bidra til å sikre barns rettigheter og likeverdige helsetilbud på tvers av kulturell tilhørighet. Hensikten med studien er å finne frem til utvidende perspektiver på psykologisk arbeid med seksuelt overgrepsutsatte barn, og at disse perspektivene kan være til nyttige for praksis. Som teoretisk forankring bruker jeg "den dydsetiske modellen" som vektlegger psykologen sine etiske holdninger og ferdigheter i evidensbasert praksis, og "den ikke-vitende posisjon" som adresserer maktforskjeller og aktivt fremmer pasientenes stemme og perspektiv. Metode: Gjennom eksplorerende semistrukterte intervjuer ble ni erfarne psykologspesialister med variasjon i kjønn, alder, bosted i Norge, og kulturell eller etnisk bakgrunn, intervjuet okt 2020 -feb 2021, 5 via zoom og 4 ved personlig oppmøte. Intervjuene varte i 1,5-2 timer, ble tatt opp via zoom og deretter transkribert. Resultat: Gjennom tematisk analyse ble tre tematiske områder konstruert. Det første temaet kalte "1) Menneskemøtet er den sentrale kulturelle forståelsesrammen". Her gjør en åpen, utforskende og individbasert kulturforståelse seg gjeldende, mens en kulturforståelse basert på spesifikk kulturkunnskap tillegges mindre vekt. Det andre temaområdet kalte jeg "2) Universell og standardisert behandling er ikke løsningen".Her problematiseres buken av standardiserte, evidensbaserte metoder i psykologisk praksis med overgrepsutsatte bar med ulik kulturell bakgrunn, og behovet for større grad av kulturell tilpasning til praksis kommer til uttrykk. I tema 3 "Utvidet språkarbeid kan fremme overgrepsutsatte barns rettigheter", synliggjør informantene at kulturtilpasninger i arbeid med seksuelle overgrep mot barn krever en særskilt arbeidsinnsats for å fremme et språk til overgrepsutsatte barn og deres foreldre slik at de kan snakke om følelser og om seksuelle overgrep på en trygg måte som er tilpasset deres bakgrunn. Samiske informanter ser dette arbeidet i lys av menneskerettigheter. I tillegg kan psykologen streve med eget ordforråd når de ønsker å belyse psykologisk arbeid i et mangfoldsperspektiv. Konklusjon: Arbeidet med dette materialet viser at det åpne kulturbegrepet som presenteres er det foretrukne kulturperspektivet. En utfordring med dette kan da være at psykologene stiller lavere krav til egen kompetanse på spesifikk kulturkunnskap. Videre viser analysen at evidensbasert praksis i større grad bør fokusere på psykologens etiske ståsted, faglige autonomi og evne til å finne fleksible kulturtilpassede løsninger, enn det som er tilfelle i dag. Å øke psykologers kompetanse slik at overgrepsutsatte barn og deres familier får et kulturtilpasset språk både for følelser og seksuelle overgrep, at psykologer kan sette arbeidet med seksuelle overgrep i en menneskerettslig forståelsesramme og vudere behovet for et bedre fagspråk for å snakke om kultur, er andre utvidende perspektiver som fremkommer i studien, som kan være til nytte for praksis. | nob |