Innvandrerkvinners rettssikkerhet: En rettsdogmatisk, rettssosiologisk og rettspolitisk studie av den rettslige og faktiske posisjonen til innvandrerkvinner på familieinnvandring med ektefelle, med hovedvekt på utlendingsloven § 40 (3), § 53 (1) b og § 62.

Abstract

Denne avhandlingen ligger publisert med åpen tilgang på Kvinnerettslig skriftserie ved Instituttet for offentlig rett på UiO: https://www.jus.uio.no/ior/forskning/omrader/kvinnerett/publikasjoner/skriftserien/111_chelaghma.html

Avhandlingen er inspirert av erfaringer jeg har gjort meg som saksbehandler i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og som statsautorisert tolk i arabisk i offentlig sektor. Det var min oppfatning at hver regel isolert sett kunne være rimelig og velbegrunnet, men at den kumulative effekten av flere regler i samvirke med hverandre kunne skape rettssikkerhetsutfordringer for den enkelte. Jeg ønsket derfor å gi en helhetlig fremstilling av regler som gjelder for familieinnvandrede kvinner i et kvinneperspektiv og et innvandrerperspektiv, med sikte på å vise hvordan gjeldende rett påvirket kvinnenes rettslige og faktiske situasjon. Med en slik tilnærming håpet jeg å identifisere eventuelle svakheter i regelverket og utlendingsmyndigheters praksis, og å komme med konkrete, kunnskapsfunderte forbedringsforslag. I oppgaven undersøkte jeg tre sett av regler: vilkåret om å bo sammen med referansepersonen i utlendingsloven § 40 (3), opphold på selvstendig grunnlag som følge av mishandling i samlivsforholdet etter utlendingsloven § 53 (1) b (også kjent som mishandlingsbestemmelsen), og regler om permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 62, med særlig vekt på botidskravet (treårskravet og femårskravet) og selvforsørgelseskravet som ble innført i 2017. Jeg viste deretter hvordan disse reglene virket isolert sett og i samvirke med hverandre overfor innvandrerkvinner, både gjennom dybdeintervjuer med tre kvinner, statistisk analyse og en gjennomgang av relevante forskningsrapporter. Avslutningsvis identifiserte jeg svakheter i både lovgivning og forvaltningspraksis, og kom med anbefalinger som er rettet mot lovgiveren og utlendingsmyndigheter. I kapittel 4 undersøkte jeg innholdet i bo-sammen vilkåret og unntaket «særskilte omstendigheter» i utlendingsloven § 40 (3), hvordan bestemmelsen praktiseres av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, og hvilke uheldige virkninger vilkåret får for innvandrerkvinner. I kapittel 5 undersøkte jeg innholdet i mishandlingsbestemmelsen etter utlendingsloven § 53 (1) b og hvordan det henger sammen med vilkåret om å bo sammen med referansepersonen. Jeg presenterte vilkårene i bestemmelsen, blant annet kravet om gyldig oppholdstillatelse og opphørt samliv, og behandlet i detalj mishandlingskravet, herunder kravet om redusert livskvalitet. I kapittel 6 gav jeg en generell oversikt over vilkårene for å få permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 62. Jeg behandlet i detalj botidskravet og viste hvordan eventuelle perioder uten tillatelse (såkalte glipper) virker inn på vilkåret om sammenhengende opphold «de siste tre årene» eller «de siste fem årene». Jeg behandlet også i detalj selvforsørgelseskravet og unntaksadgang, samt betydningen av søknads- og vedtakstidspunktet i saker om permanent opphold. I kapittel 7 presenterte jeg funn fra intervjuundersøkelsen som jeg har gjennomført og supplerte undersøkelsen med en analyse av statistikk som jeg innhentet fra UDI, samt årsrapporter fra JURK og diverse forskningsrapporter. I kapittel 8 og 9 oppsummerte jeg ulike svakheter ved regelverket og forvaltningspraksis, og kom med konkrete forbedringsforslag.