| dc.description.abstract | Miljøvern er blitt en kampsak for mange kristne institusjoner. Hva kjennetegner miljøargumentasjon fra kirkelig hold? Spiller kristne trosforestillinger en sentral rolle i argumentasjonen? Får miljøengasjementet konsekvenser for hvordan kristendommens natursyn framstilles? Tones frelseslæra ned, i og med at den implisitt kan formidle at menneskets mål er å fri seg fra denne verdenen? Eller framstilles frelsen nettopp som gjenoppbygging av ødelagt natur, og tilbakevending til en økologisk balansetilstand?
Fuglestad analyserer i denne avhandlingen offisielle uttalelser om miljøvern fra to sentrale kristne institusjoner, henholdsvis Vatikanet og Det lutherske verdensforbund. Ved å ta i bruk retorisk analyse som metodisk grep, får Fuglestad fram hvor avgjørende formen argumentasjonen formidles gjennom, er for hvilket budskap som kommer til uttrykk.
I avhandlingen viser hun for eksempel hvordan Pave Frans’ bruk av et poetisk språk som appellerer til menneskets mange sanser, bidrar til å markere avstand til kroppsfiendtligheten og antimaterialismen som i perioder har preget kristen tradisjon. Hun viser også hvordan den handlingsdrevne formen i argumentasjonen fra Det lutherske verdensforbund bidrar til at «det gode» knyttes til et fremtidig samfunn som en gang skal realiseres, og i mindre grad til et trekk ved tilværelsen her og nå. | en_US |