Fire studenters opplevelser av bachelorprogrammet i kjemi og biokjemi

Abstract

Dette prosjektet er et masterprosjekt ved seksjon for kjemididaktikk hos Skolelaboratoriet i kjemi ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo. Studien tar for seg eventuelle årsaker til frafall på bachelorprogrammet i kjemi og biokjemi etter det første studieåret, i tillegg til mulige motivasjonsfaktorer for å valget om å fortsette på studiet. Spørsmålene undersøkes ved hjelp av semistrukturerte dybdeintervjuer av fire anonymiserte studenter som alle sammen har fullført ett studieår på bachelorprogrammet: Ole, Nora, Per og Irene. To av studentene har fortsatt på programmet og to har byttet til et annet realfagsstudium ved samme fakultet. Datamaterialene har blitt analysert i henhold til deskriptiv fenomenologisk metode og diskutert i lys av sentral motivasjonsteori og annen relevant forskning. Funnene tilsier at de fire studentene i stor grad er indre motiverte for å ha begynt på kjemi i utgangspunktet og for å enten ha fortsatt på kjemiprogrammet eller byttet studie. Dette begrunnes i de fenomenologisk deskriptive utsagnene som beskriver interesse for faget, det sosiale miljøet og deres generelle opplevelse av mestring i møte med kjemi. Per viser likevel tegn på å til en viss grad være autonomt ytre motivert for sin beslutning om å slutte på kjemi. Han virker å ha internalisert selve verdien i å få seg en teoretisk utdannelse og byttet til fysikk, som han anser for å være et mer teoretisk studie. Oppbygning av studieprogrammet og emnesammensetning er studentene stort sett fornøyde med, selv om de kommer med konstruktive tilbakemeldinger om hvilke endringer de ser for seg kan være positive for studietilværelsen. Denne studien kan fungere som et springbrett videre for nye undersøkelser, blant annet om hvilken rolle ytre motivasjon spiller i det mer overordnete samfunnsperspektivet på andelen som starter i høyere utdanning. Det kom også frem at Nora hadde fordommer mot det å gå på UiO som ung kvinne med minoritetsbakgrunn tilknyttet det sosiale miljøet, og bekymring om at det skulle oppstå grupperinger. Dette er noe hun til en viss grad bekrefter så det kunne være interessant å undersøke dette videre: hvordan kan man forebygge dette både på institutt og institusjonsnivå?