Hvordan fungerer kollegastøtte? Ambulansepersonell og intensivsykepleieres opplevelse av kollegastøtte og emosjonell førstehjelp

Abstract

Bakgrunn: Ambulansepersonell og intensivsykepleiere står ofte i situasjoner med akutt syke og kritisk dårlige pasienter. Ofte opplever de hendelser som innebærer kontakt med andre menneskers lidelse, smerte og død. Det kan være mennesker med alvorlige skader eller tilstander som trenger akutt medisinsk eller psykisk hjelp. Hvordan blir de fulgt opp? Hensikt: Målet med studien er å få en bedre forståelse av hvilke hendelser helsepersonell synes er mest belastende og hvordan de ser på kollegastøtte og emosjonell førstehjelp. Hvilke tilbud finnes, og hvor tilgjengelig er dette for den enkelte? Blir helsepersonell tilbudt kollegastøtte og emosjonell førstehjelp etter sterke opplevelser og/eller uønskede hendelser? I tilfelle – hvordan blir dette tilbudt, gjennomført og opplevd? I tilfelle ikke – hvordan blir ansatte ivaretatt etter slike hendelser og opplevelser? Metode: Kvalitativ metode ble brukt for å besvare problemstillingen i oppgaven. Det ble gjort en casestudie og gjennomført dybdeintervjuer i to avgrensede avdelinger ved Oslo universitetssykehus HF (OUS), ambulanseavdelingen og medisinsk intensiv. Braun og Clarkes tematiske analyse ble brukt i analysearbeidet. Resultat: Hendelser med barn og unge, identifisering med pasient eller pårørende og pårørendehåndtering viste seg å være mest belastende. Det kom samtidig frem at belastende hendelser også kan gi psykologisk vekst og resiliens. Det viser seg at informantene har høy terskel for å be om hjelp etter belastende hendelser. De stiller høye krav til seg selv, og det er forventninger om at de skal måtte tåle disse belastningene. Uformell kollegastøtte var den viktigste støtten for informantene. Tydeligst forskjell mellom avdelingene gjaldt støtte på organisatorisk nivå. Ambulansepersonellet blir ofte kontaktet etter belastende hendelser og har en organisert kollegastøtteordning som de er fornøyd med. Intensivsykepleierne har ikke systematisk oppfølging og mener sterkt at det er behov for det. Konklusjon: Kollegastøtteordning kan se ut til å ha betydning for opplevd ivaretakelse og trygghet. Et viktig funn er at det ikke ser ut til å holde med en organisert kollegastøtteordning. Siden terskelen for selv å ta kontakt ser ut til å være for høy, bør ordningen også være oppsøkende.

Background: Paramedics and intensive care nurses are frequently in situations with acute and critically ill patients. They experience other people's suffering, pain and death. Patients with serious injuries or conditions who need urgent medical or psychological help is everyday life for these personnel. How do paramedics and intensive care nurses get support after such incidents? Objective: The objective of the study is to gain a better understanding of what kind of incidents healthcare personnel perceive as burdensome, and how they receive peer support and emotional first aid. What support exist and how accessible is this to the individual? Are healthcare personnel offered peer support and emotional first aid after critical incidents? In case – how is this offered, implemented and experienced? In case not – what support do they receive after critical incidents? Method: Individual qualitative in-depth interviews were conducted in two limited departments at Oslo University Hospital HF (OUS), the ambulance department and the medical intensive care unit. The interviews were analyzed using Braun and Clarke's thematic analysis. Results: The analysis showed that the most stressful incidents involved children and adolescents, identification with the patients and their relatives and dealing with relatives. It also showed that stressful events can cause psychological growth and resilience. Barrier to seek support after stressful events seems to be too high. High expectations to cope and endure after critical incidents was stressful. Informal colleague support was most important for the informants. The differences between the departments were most evident when it came to support at the organizational level. Paramedics are often contacted after stressful incidents and have an organized peer support. The intensive care nurses do not have systematic support and strongly address the need for it. Conclusion: Peer support may seem to have an impact on perceived care and safety. An important finding is that an organized peer support does not seem to be enough. Outreach from peer support, after critical and stressful incidents, seems to be important. This because the barrier for asking for support seems to be too high.