| dc.description.abstract | Vold i nære relasjoner er et betydelig satsningsområde for det norske Konfliktrådet. I 2020 hadde Konfliktrådet to pågående pilotprosjekter som omhandla behandling av vold i nære relasjoner-saker, henholdsvis om utvikling av opplæringsmoduler for ansatte og meklere, og om utvikling av ny retningslinje for vurdering av egnethet og første kontakt med fornærmet part. Vold i nære relasjoner karakteriseres ved at de er komplekse og sensitive saker, og dette preger nødvendigvis håndteringa av disse sakene hos Konfliktrådet. En sentral diskusjon på forskningsfeltet om gjenopprettende prosesser og vold i nære er relasjoner har vært hvorvidt bruken av gjenopprettende prosesser er forsvarlig og egna for saker om vold i nære relasjoner. Tidligere forskning på fagfeltet drøfter både mulighetene og begrensningene ved bruken. Kritiske innvendinger mot bruken av gjenopprettende prosesser i vold i nære relasjoner-saker omfatter blant annet hvorvidt sikkerheten til voldsutsatte ivaretas tilstrekkelig, risiko for re-viktimisering og/eller re-traumatisering av voldsutsatte, risiko tilknytta maktubalanse mellom partene, risiko for manipulasjon fra voldsutøver og risiko for re-privatisering av vold i nære relasjoner som fenomen. Denne oppgava utforsker og undersøker bruken av gjenopprettende prosesser i vold i nære relasjoner-saker med utgangspunkt i meklernes og de ansattes perspektiver. Den overordna problemstillinga for oppgava er «Hvilke erfaringer og oppfatninger har ansatte og meklere i Konfliktrådet knytta til bruken av gjenopprettende prosesser i saker om vold i nære relasjoner?» og «På hvilke måter gjør gjenopprettende prosess-idealer seg gjeldende i informantenes erfaringer og oppfatninger?» For å besvare oppgavas hovedproblemstilling har det vært utført totalt 9 kvalitative intervjuer med ansatte og meklere i Konfliktrådet. Intervjumaterialet ble strukturert og fortolka gjennom en kategoribasert/tematisk analyse. Gjennom analyse og diskusjon belyses informantenes fortolkninger av meklerrollen og metodikken, oppfatninger om sakene og partene, samt oppfatninger om ‘etterspillet’ (konsekvensene av meklinga). Samla sett, indikerer funnene tendenser til at informantens utsagn kontinuerlig beveger seg i et spenningsforhold mellom det som i oppgava er valgt å betegnes som ‘gjenopprettende idealer’ og ‘gjenopprettende realiteter’. Dette spenningsforholdet gjorde seg gjeldende på tvers av samtlige temaer som ble belyst i analyse- og diskusjonskapitlene. Funnene viser blant annet at informantene hadde en tilnærming til mekling som var prega av omsorgsrasjonalitet, på den ene sida, og rettslig rasjonalitet på den andre sida. Til slutt, skisseres det en idealtypisk meklingspraksis på vold i nære relasjoner-feltet, basert på funnene i oppgava. Den idealtypiske meklingspraksisen som skisseres er karakterisert av særlig fokus på egnethet, risiko- og sikkerhetskartlegging, offer-orientering og oppfølging. I tillegg, bærer den skisserte idealtypen av meklingspraksis preg av visse ulikheter mellom informantenes oppfatninger, som også belyses i oppgava. | nob |