Abstract
Innledning: De fleste foreldre klarer å opprette en såkalt trygg tilknytning til barnet sitt, som er viktig for barnets sosiale og emosjonelle utvikling. Det kan likevel være vanskelig for mange foreldre å møte barnets følelser og behov, spesielt i stressende situasjoner. Klarer de ikke dette på egenhånd kan en mulighet være å oppsøke støtte gjennom foreldreveiledning. Veiledningen søker mot å forebygge uønskede psykososiale og atferdsmessige utfall hos barn ved å støtte foreldrene. Norske tilbud rettet mot den generelle befolkningen er av spesiell interesse i det forebyggende arbeidet som utforskes i denne masteroppgaven. Problemstilling: Hva vet vi om hvordan gruppebaserte foreldreveiledningsprogrammer som tilbys i Norge kan støtte foreldre til å bedre møte barns følelser? Teori: Rammeverket for oppgaven tar utgangspunkt i tilknytningsteori, teori om emosjonell sosialisering og innholdet i emosjonsfokuserte foreldreveiledningsprogrammer. Metode: Et omfattende og systematisk litteratursøk ble gjennomført for å kunne besvare problemstillingen. Det ble søkt i databasene PubPsych, Google Scholar, NORART, SveMed+, SAGE Journals, Science Direct, SCOPUS og Web of Science. Relevante treff ble vurdert med utgangspunkt i inklusjons- og eksklusjonskriterier. Det ble i tillegg gjennomført et manuelt søk gjennom å oppsøke anerkjente forskere og fagmiljø for upublisert materiale. Datamateriale: Totalt ble åtte artikler inkludert i oversiktsartikkelen. Studiene undersøker og representerer fire ulike foreldreveiledningsprogrammer. Disse er International Child Development Program (ICDP), Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (EFST), Emosjonsfokusert familieterapi (EFFT) og en forkortet versjon av De Utrolige Årene (DUÅ). Felles for programmene er blant annet deres vektlegging av barnets følelser og foreldrenes håndtering av disse. Studiene er norske og rapporterer foreldres opplevelse av veiledningen på ulike vis. Litteraturstudien inkluderer både kvalitative og kvantitative studier i sitt datamateriale. Litteraturstudien er av overveiende kvalitativ karakter med dens hensikt om å undersøke foreldrenes opplevelse og erfaring med foreldreveiledning gjennom dyptgående og vide beskrivelser. En gjennomgang av studienes metodologiske styrker og svakheter viser at forhold knyttet indre validitet og reliabilitet hovedsakelig er ivaretatt. Studienes svakheter knytter seg først og fremst utvalgene. Dette utgjør en trussel for litteraturstudiens ytre validitet. Resultater: Utvalgene i de inkluderte studiene varierer fra 6 til 186 deltakere og representeres av foreldre, familier og omsorgsgivere. Det rapporteres om økt forståelse for barnet, større trygghet og tilfredshet i foreldrerollen og bedre kommunikasjon med barnet. Det vises også til en reduksjon i bruken av negative foreldrestrategier og en økning i positive strategier. Måletidspunktet for hvorvidt betydningen av veiledningen vedvarer over tid er i de fleste studiene ett år, med fire år som lengste måletidspunkt etter tiltaket. Studienes metodologiske forhold er av varierende kvalitet og resultatene beror seg i hovedsak på foreldrenes selvrapportering. Konklusjon: De åtte inkluderte studiene viser at gruppebaserte foreldreveiledningsprogrammer som tilbys i Norge kan være god støtte for foreldre som ønsker å bedre sitt møte med barns følelser. Med ulike behov for veiledning er foreldrenes opplevde støtte fra foreldreveiledningen opplevd ulikt. Litteraturstudien viser til flere eksempler og konklusjoner som kan være til nytte for fagpersoner og foreldre som ønsker en oversikt over det smale feltet. Likevel fører svakhetene knyttet utvalgene at resultatene ikke kan generaliseres til en større populasjon. Søkeordene resulterte i et lavt antall relevante studier med de forhåndsbestemte inklusjons- og eksklusjonskritene. Det konkluderes med at det er behov for mer forskning av høyere metodisk kvalitet, slik at man kan undersøke betydningen av foreldreveiledning knyttet til emosjonell sosialisering over tid.