Kampen om fossilbilen - Hvordan saksbasert konkurranse forklarer sentrale klimatiltak i samferdselspolitikken i Oslo kommune

Abstract

Der en tidligere kunne forutse velgernes votering ut ifra tilhørighet i sosiale strukturer, har det over tid oppstått en svekkelse av sosiale bånd mellom parti og velger (Karlsen og Aardal, 2011, s. 132). Velgere stemmer basert på enkeltsaker og personlig verdisyn, og dette bidrar til en hardere konkurranse om velgere, og som tvinger partier til å være mer offensive i jakten på stemmer. Konkurransen blir ytterligere tilspisset med inngangen av nye utfordrere, og spesielt av grønne nisjepartier (Adams et al., 2006). Denne studien benytter Oslo kommune som case, og setter fore å undersøke hvordan partikonkurranse utfolder seg på lokalt nivå. Følgende problemstilling undersøkes: Hvordan har Høyre og Arbeiderpartiet inkorporert klimatiltak i sin samferdselspolitikk i Oslo kommune over tid? Og hvordan kan inngangen til Miljøpartiet De Grønne bidra til å forklare endelige policy-utfall? Analysen tar utgangspunkt i Meguid (2008) sitt teoretiske rammeverk om konkurranse mellom mainstream- og nisjepartier, og undersøker årsaken til partiers posisjonering i det politiske landskapet. Sentralt i den grønne konkurransen er MDG, som fra valget i 2015 har vært Oslos tredje største parti. De er en viktig politisk utfordrer og således forventes det at de har påvirket mainstreampartiene Høyre og Arbeiderpartiet til å velge en mer klimaorientert samferdselspolitikk. Studien benytter en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse og undersøker lokale partiprogram fra perioden 2007 til 2019. Analysen finner støtte for at MDG, etter at de entret konkurransen i 2011, har påvirket Høyre og Arbeiderpartiet i en grønnere retning.