Disiplinering ved arbeid

Abstract

I siste halvdel av 1800-tallet ble løsgjengere og drukkenbolter antatt å være såkalte uverdige fattige, dvs. arbeidsdyktige, men -uvillig individer. Følgelig ble de betraktet som et samfunnsproblem. De eksisterende anksjonsmidlene ovenfor både løsgjengeri og drukkenskap ble ansett som utilstrekkelige og et nytt lovverk ble derfor utarbeidet. I henhold til «Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab» skulle løsgjengerne og drukkenboltene anbringes i tvangsarbeidshus over en lengre periode. Der skulle de forbedres gjennom regelmessige døgnrytme, fysisk hardt utearbeid, streng disiplin og moralsk påvirkning. Hovedproblemstillingen som besvares i denne masteroppgaven er hvordan tvangsarbeiderne opplevde oppholdet de hadde på Opstad tvangsarbeidshus mellom 1915 og 1923. Undersøkelsen er stort sett basert på arkivmaterialet i arkivet etter Kriminalomsorgen Åna fengsel. Gjennom offentlig kilder fra tvangsarbeidshuset kan en få inntrykk av tvangsarbeiderne levde et relativ godt liv på Opstad. Det begrensede, upubliserte kildematerialet fra tvangsarbeiderne selv i kombinasjon med det litt mer omfangsrike etter funksjonærene, vitner derimot om at tilværelsen på Opstad var tøff. Det var lange dager, lite mat, hardt arbeid og et tøft miljø. Og de allerede harde dagene kunne fort bli enda vanskeligere dersom tvangsarbeiderne ikke fulgte tvangsarbeidshusets fastsatte ordensreglement.