| dc.description.abstract | Avhandlingen drøfter de tre skandinaviske majoritetskirkens respons på innvandringspolitikk, med særlig vekt perioden 2000-2021. Denne perioden faller sammen med det som ofte omtales som religionens tilbakekomst i offentligheten, og den økte omtalen av religion medfører ikke nødvendigvis positiv omtale av religion.
Samtidig ser vi også i Skandinavia en større åpenhet for religionens positive rolle i samfunnet, der 40 prosent av innbyggerne i både Norge og Sverige ønsker samfunn som i større grad ønsker å satse på kristne verdier, og 58 prosent av innbyggerne i Danmark vil støtte opp om den kristne kulturarven. Mange av disse har et relativt passivt forhold til majoritetskirkene. Mange oppfatter majoritetskirkene som venstrevridde eller ikke er opptatt av kristne i muslimske land, eller langtidseffekten for våre samfunn ved å være åpen for innvandring.
Selv om jeg i avhandlingen gjør bruk av tallbaserte undersøkelser for å underbygge drøftingene, er hovedfunnene i avhandlingen basert på analyse av tekster, både kirkelige vedtak og annen formidling i offentligheten, politiske svar på majoritetskirkenes agering.
Kappen er delt i sju delkapitler. Etter innledningen presenterer jeg i 2 relevante holdningsundersøkelser og fire motsetninger knyttet til majoritetskirker, innvandring og integrering, samt en kort presentasjon av majoritetskirkene. 3 forklarer teorier om integrering, kirker og religion i offentligheten. I 4 forklarer jeg metodene som er brukt, der jeg skiller mellom de to nyeste artiklene, som er basert på fokusgruppeintervju og spørreskjema, og de tre eldste artiklene, som er basert på dokumentanalyse, og jeg gjør også rede for forskningsetiske hensyn. 5 gir en kortfattet og oppdatert oversikt over innvandrings-, integrerings- og borgerintegreringspolitikken i de tre statene, og viser den kirkelige responsen på noen av politikkendringene. I 6 presenterer jeg artiklene, kommer med utfyllende forklaringer og drøftinger, og gir en oppdatering for de tre eldste artiklene. I 7 viser jeg motsetningene mellom en nasjonalistisk og en humanistisk beskyttelsesdiskurs og spør om kirkene også praktiserer en kristen etikk-diskurs, og jeg viser også motsetningene mellom tro, solidaritet og identitet. Jeg finner at både teoriene og modellene har relevans for å forklare empirien.
Funnene i avhandlingen kan summeres i seks punkter:
For det første viser avhandlingen at i Norge og Sverige, hvor majoritetskirkene har vært tydelige i sin kritikk av innvandringspolitikk, er de kirkeaktive også mer innvandringsliberale. I Danmark, hvor Folkekirken ikke har samme mulighet til å framføre en innvandringskritikk i offentligheten, er de kirkeaktive de minst innvandringsliberale, slik hovedtendensen i Vest-Europa for øvrig også er. Folkekirken i Danmark har ikke organer som kirkemøte eller kirkeråd, og Folkekirkens mellemkirkelige Råd har et mer begrenset mandat. Det finnes imidlertid flere relevante nettverk i Danmark, som Tværkulturelt Center og Folkekirkens Migrantsamarbejde. Disse søker i mindre grad enn det norske Flerkulturelt kirkelig nettverk, et organ under Norges Kristne Råd, å påvirke den statlige asyl- og flyktningpolitikken.
For det andre er det på mange måter overraskende at majoritetskirker med en såpass mangfoldig medlemsmasse og forankring i en konfesjon som tradisjonelt er forsiktig med å sette seg opp mot politiske myndigheter, velger å være såpass tydelige i sine forsvar for en liberal asyl- og flyktningpolitikk. Videre er det også overraskende at enkelte kirkeledere formidler eksplisitte eller implisitt advarsler mot å stemme på gitte partier. I tråd med punktet over gjelder dette primært for Norge og Sverige, og i mindre grad for Danmark. Advarslene fra politikere om at «kirken» må unngå å blande seg inn i politikk synes ikke å føre til en mer forsiktig linje.
For det tredje finner avhandlingen at selv om det er vanskelig å måle, og derfor vanskelig å hevde med stor tyngde, tyder mye på at majoritetskirker har betydning for politisk kultur. Konkret viser dette seg i de relativt sterke reaksjonene som forsøk på innstramminger i asyl- og flyktningpolitikk medfører, og som mange ganger innebærer at innstrammingene blir mindre omfattende enn de som opprinnelig ble foreslått. Dette innebærer ikke at majoritetskirkenes agering nødvendigvis er den viktigste forklaringen verken på den generelle politiske kulturen eller de konkrete politiske utfallene.
For det fjerde finner avhandlingen at Folkekirken i Danmark synes å ha en instrumentell tilnærming til integreringsarbeid i kirkelig regi, der «nydansker» skal finne seg til rette i Folkekirken. Dersom en slik integrering, operasjonalisert som kirkemedlemsskap, ikke lykkes, vil det ifølge Folkekirkens egen forståelse kunne bli vanskelige å opprettholde en egenforståelse som folkekirke. Også Svenska kyrkan har noe formidling som knytter sammen kirke og folk, men dette kjennetegner ikke Den norske kirke. Sistnevnte har imidlertid ikke lyktes i å rekruttere mange med ikke-vestlig bakgrunn til kirkelige verv, og har fortsatt en «oss-dem»-retorikk.
For det femte viser avhandlingen hvordan majoritetskirkene kan balansere en inkluderende nasjonalisme, en tydelig trosbasis og en klar solidaritet med dem som blir holdt utenfor og holdt nede. Selv om majoritetskirkene markerer avstand fra ulike former for nativisme, som forstås som nasjonalisme med fremmedfrykt, kan de gjøre mer i å fremme en mer inkluderende verdi-diskurs. Å slutte opp om et samfunns grunnleggende verdier må ikke forstås som uttrykk for en ekskluderende religiøs identitetspolitikk, men alle trossamfunn kan bidra i å videreutvikle og styrke disse verdiene, og her majoritetskirkene spille en særlig rolle.
For det sjette viser avhandlingen at uenighet håndteres ulikt. Mens Sverigedemokraterna (SD) er representert i Kyrkomötet, og ikke opplever at deres forslag voteres ned bare fordi forslagene kommer fra dem, virker dem som om Svenska kyrkan har en implisitt ikke-aksept for prester eller diakoner som samtidig har tillitsverv i SD, en praksis som synes å fortsatt gjelde. I Den norske kirke er uenighet håndtert slik at det skilles mellom hva en prest sier som prest og hva den samme presten kan stå for utenfor presterollen. I Danmark blir klagesaker håndtert av Kirkeministeriet. Jeg har ingen eksempler på klager på islamhat fra prester. Etter en klage mot biskop Kjeld Holm for hans tilslutning til et adventsopprop og en julepreken i 2005 bekreftet Kirkeministeriet forenings- og ytringsfrihet for biskopen. | en_US |