| dc.description.abstract | Lettere psykiske lidelser blir ofte omtalt som et folkehelseproblem og en økt utfordring i arbeidslivet. En felles bekymring er at denne gruppen arbeidstakere har svakere tilknytning til arbeidslivet, noe som betyr et tap for både arbeidstaker og samfunnet som helhet. En del forskning på feltet viser at personer med psykiske lidelser er mer utsatt for stigmatisering og kan ha vansker med adgang til eller å beholde jobben. Dette er uheldig, mange arbeidstakere med psykiske helseproblemer ønsker å jobbe og vil kunne være viktige ressurser. Deltagelse i arbeidslivet for personer med lettere psykiske lidelser er en politisk målsetning hvor arbeid anses som bra for individet og samfunnet. Inkludering av personer med psykiske helseutfordringer har blitt et satsningsområde og oppfatningen om at psykisk helse er helseaktørenes ansvarsområde alene er blitt utfordret. Inkluderingsdugnaden har som målsetning å snu trender som støter ut eller hindrer personers adgang til arbeidsmarkedet på grunn av funksjonsnedsettelser. Myndighetene ønsker at arbeidsplassen blir en del av behandlingen av psykiske lidelser og ber arbeidsgivere om å være mindre opptatt av sykdom og mer opptatt av hva arbeidstaker kan bidra med. Samtidig har tiltakene og virkemidler rettet mot denne gruppen arbeidstakere ofte vært ensidig historie fra et arbeidstakers perspektiv. Det finnes lite forskning på hvordan arbeidsgiver forstår og praktiserer sitt ansvar for inkludering. Siden arbeidsgiver har rollen som portvokter for adgang til arbeidslivet, er det mye som tyder på at vi må forstå arbeidsgivers motiver samt få innsikt i hvilke tiltak som fungerer for å realisere målene om et inkluderende arbeidsliv. Det er viktig å forstå hvorfor arbeidsgiver er bekymret for å inkludere arbeidstakere med lettere psykiske lidelser. I studien har jeg undersøkt hvordan norske arbeidsgivere forstår og håndterer lettere psykisk lidelser hos egne ansatte og jobbsøkere. Jeg har utført åtte kvalitative intervjuer med arbeidsgivere fra både kunnskaps- og salgsvirksomheter som har lang erfaring med personalansvar. For at arbeidsgivere skal kunne være inkluderende, må de både forstå psykisk helse og arbeidsliv, og jeg har derfor benyttet en helsesosiologisk og arbeidssosiologisk innfallsvinkel som teoretisk rammeverk. Jeg har vektlagt Dag Albums forskning på sykdomsprestisje og spør om det skjer en lignende rangering hos arbeidsgiver. Analysen er strukturert i tre fremtredende tema: effekten av økt åpenhet rundt lettere psykiske lidelser, arbeidsgivers sykdomsforståelse og sykerollen de tildeler arbeidstakere og jobbsøkere, og hvordan arbeidsgiver opplever muligheter og begrensninger tilknyttet aktiv inkludering. Analysen viser bred enighet om at arbeidsplassen kan utgjøre en del av behandlingen av lettere psykiske lidelser og at mulighet for inkludering og mindre sykdomsfokus har «festet» seg i arbeidsgivernes klassifikasjonssystem. Dette kan gi en positiv utvikling med økt oppmerksomhet over tid. Det er økt aksept for disse lidelsene, spesielt lidelser som har utspring i konkrete årsaker som fremstår som forbigående, men lav aksept for det som faller i kategorien «unnasluntring» og manglende evne til å «ta seg sammen». Et funn viser at det skjer en sykdomsrangering fra forbigående lidelser med en forståelig årsak, til sammensatte og kroniske lidelser med uklare behandlingsløp. Sammensatte kroniske tilstander med depresjon har lavest rangering. Denne lave rangeringen hos arbeidsgiver faller sammen med tilsvarende lav rangering på det medisinske feltet som Albums forskning på sykdomsprestisje fant. Lav sykdomsrangering er forbundet med lav kompetanse på disse sammensatte lidelsene, og skal arbeidsgiver bidra til å tilrettelegge for en aktiv sykerolle tilknyttet disse lidelsene kreves det et personlig engasjement. Informantene trekker frem positive aspekter ved økt åpenhet om psykisk helse i arbeidslivet, samtidig som risikoen for at ansatte kan lyve på seg lidelser som del av en åpenhetstrend er utbredt. Dette medfører at arbeidsgiverne sliter med å avklare hvilke lidelser som ikke er reelle for å unngå misbruk av den klassiske sykerollen. På denne måten ser økt åpenhet ut til å ha dempet stigmaet tilknyttet lettere psykiske lidelser, samtidig oppstår det nye utfordringer tilknyttet kontroll og som påpekt senere, åpenhet på «riktig måte». Arbeidsgiverne beskriver et felt som de har styringsrett på, men hvor de har få verktøy til å lykkes med inkludering. Arbeidslivets «realisme» og idealroller setter strenge rammer for arbeidsgivers mulighet for aktiv inkludering. Motforestillinger tilknyttet lettere psykiske lidelser er fremtredende når arbeidsgiver skal vurdere jobbsøkere. Lidelsene fremstår som mer uskyldige plager tilknyttet sin inngruppe, der arbeidstaker gjerne har midlertidige livskriser som samlivsbrudd eller «møtt veggen», mens utgruppen har «skumlere» diagnoser som medfører høyere risiko. Jobbsøkere kan imidlertid øke sannsynligheten for ansettelse ved å være åpen på riktig måte, det vil si være ærlige og nøkterne rundt sine lidelser samt vise at de er motiverte til å jobbe med dem. Sannsynligheten for ansettelse øker desto mer de kan vise faglig styrke og/eller en munter personlighet samt eventuell suksessfull opptreden på intervju. | nob |