Abstract
Etter mange år i motbakke ble inngangen til 1990-tallet starten på en eventyrlig suksessperiode for Disney, en periode som senere har blitt omtalt som ‘The Disney Renaissance’. Howard Ashman og Alan Menken står bak mange av de mest kjente sangene fra denne perioden og har i ettertid fått æren for å ha lagt grunnlaget for den moderne Disneymusikalen. I denne oppgaven retter jeg fokus mot hvordan musikken i The Little Mermaid (1989) og Beauty and the Beast (1991) forteller historier, og argumenterer for at hovedårsakene til virtuositeten i Ashman/Menkens musikalske historiefortelling ligger i deres sterke stilfortrolighet og nærkontakt med gamle kilder. Jeg tar utgangspunkt i musikalteori, film- og filmmusikkteori (Engel 1971/1977, Gorbman 1987, Kalinak 1992, Chion 2005, Engel/Kissel 2006, Cooke 2008) og argumenterer for hvordan magien i Disneymusikalen oppstår i syntesen mellom musikken og den animerte filmfortellingen. Jeg argumenterer for hvordan empatiske prosesser aktiveres under arbeidet med å utvikle musikk, hendelsesforløp og animasjon, og at de samme prosessene er aktive når publikum opplever den ferdige filmen. Jeg argumenterer også for hvordan Disney kommuniserer verdier knyttet til den ‘amerikanske drømmen’ og bevisst benytter seg av nostalgi som virkemiddel (Downey 1996, Livingston 2010, Mollet 2020). Eric Clarkes bok «Ways of Listening» (2005) vil være en sentral teoretisk kilde, og jeg bruker hans økologiske tilnærming til persepsjon av musikalsk mening som analytisk innfallsvinkel til sekvenser fra The Little Mermaid (1989) og Beauty and the Beast (1991). Et overordnet mål for oppgaven vil dessuten være å bruke forskning fra de senere årene (Cross 2003, Livingstone/ Thompson 2009, Krueger 2009/2014, Schyff/Krueger 2019, Clarke 2019) til å artikulere potensielle årsaker til at publikum lar seg gripe av Disneymusikalen, og undersøke årsakene til at vi mennesker frivillig gir oss hen og lar oss påvirke emosjonelt.