«Skal vi bare prate, prate, prate?» En kvalitativ studie av tidlig alliansearbeid i psykoterapi med traumatiserte flyktninger

Abstract

Antall mennesker som tvinges på flukt fortsetter å øke, og mange av disse menneskene bringer med seg traumatiserende erfaringer og belastninger som kan skape et behov for psykisk helsehjelp. I psykologisk behandling assosieres flyktninger med en rekke behandlingsutfordringer. Blant annet ser det ut til at klienter med flyktningbakgrunn ikke nyttiggjør seg psykoterapi i like stor grad som andre kliniske populasjoner. Alliansen trekkes frem som ekstra betydningsfull i arbeid med flyktninger, men vi vet mindre om hvordan alliansearbeidet kan se ut spesifikt i terapi med denne gruppen. Denne oppgaven har som formål å undersøke hvordan alliansearbeidet kan foregå i psykoterapi med traumatiserte flyktninger, gjennom en kvalitativ tilnærming. Materialet for oppgaven er hentet fra forskningsprosjektet «Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger» ved Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Prosjektet ble tidligere ledet av Sverre Varvin, og ledes nå av Marianne Opaas. Gjennom en refleksiv tematisk analyse av de tre første terapitimene i fire forskjellige terapiforløp med voksne flyktninger, undersøkte vi hvordan alliansen ble til med et spesielt fokus på hvordan flyktningenes bakgrunn og erfaringer påvirket forhandlingen om det terapeutiske prosjektet. Analysen resulterte i utformingen av tre sentrale temaer som på ulikt vis viser at alliansen er betydningsfull, men fremhevet samtidig at konteksten for forhandlingen har en potensielt avgjørende betydning for alliansearbeidet. Forskjeller i kulturelt formede forståelsesmodeller for sykdom og bedring, tidligere erfaringer, og det språklige samspillet mellom terapeut og klient ser ut til å være viktige aspekter ved konteksten for forhandlingen. Konteksten virker å være et gjennomgripende element som bidrar til å kaste lys over hvorfor den ‘alminnelige’ forhandlingen om det terapeutiske prosjektet blir ekstra krevende i møte med klienter som har en flyktningbakgrunn. Avslutningsvis diskuteres disse funnene i lys av relevant teori, og mulige implikasjoner for fremtidige studier og for klinisk arbeid med flyktninger legges frem.