| dc.description.abstract | Ensomhet har fått økende oppmerksomhet de siste årene. Massemediene og litteraturen har i det 21. århundre skildret en økende ensomhetstrend, hvor det ettertrykkelig understrekes at vi blir mer og mer ensom. Utviklingen attribueres til grunnleggende endringer i samfunnet, familiemønstre, bosituasjon, teknologi og akselererende fremvekst av individualistiske normer. Den angivelige økningen har frembrakt en oppfatning av at ensomhetsprevalensen er verre enn noen gang, og at vi i det 21. århundre angivelig lever i ensomhetens århundre. Formålet med oppgaven er å utforske standardbildet som litteraturen og massemediene har skapt ved å undersøke studier på ensomhetstrender. Metoden eksplorerende litteraturstudie ble benyttet i denne oppgaven for å best mulig kunne syntetisere sammen teoretisk og empirisk litteratur fra ulike fagfelt og ulike perspektiver innad i fagdisiplinene. Første del av oppgaven gir en innføring i ensomhet, og synliggjør kompleksiteten i ensomhetsbegrepet ved å redegjøre for ulike ensomhetstyper, ensomhetens ulike opphav, årsaker og underliggende mekanismer. Herunder gjør tilknytningsteori, kognitiv teori, eksistensielt perspektiv og evolusjonsteori seg gjeldende. Deretter belyses ensomhetens arvbarhet, individuelle forskjeller, egenskaper og karakteristikker gjennom empirisk forskning av genetikk, personlighet, affekt, atferd, kognisjon og epigenetikk. Den siste delen av oppgavens teoretiske rammeverk forklarer sammenhengen mellom ensomhet og helse, et forhold som særlig trekkes fram i portretteringer av økende ensomhet for å underbygge alvorlighetsgraden. Litteraturgjennomgangen indikerer en uendret ensomhetstrend, hvor det ikke gis støtte til en økning av ensomhet i det 21. århundre, snarere ble det observert en liten nedgang i ensomhetsprevalensen. Derimot viser funn at det er store forskjeller i ensomhetsprevalensen i Europa. Nasjonale-, samfunnsmessige- og individuelle faktorer ser alle ut til å innvirke på prevalensen. Videre drøftes det mulige årsaker til det økende søkelyset på ensomhet i mediene og litteraturen. Hvorvidt det kan tilskrives samtidens åpenhetskultur, sykeliggjøring av normale responser, utvisket skille mellom objektiv og subjektiv ensomhet, eller at vi rett og slett ikke lærer å være alene som igjen fører til at vi i liten utstrekning klarer å utholde og stå i ensomheten. Her kan det virke som den negative ensomheten overskygger for den gode ensomheten. | nob |