| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en teoretisk og empirisk undersøkelse av hvilke faktorer som leder til beboerovertagelse ved bruk av leiegårdsloven, og hvordan disse faktorene avdekker maktrelasjoner mellom sentrale aktørgrupper. Ved å kombinere regimeteori og maktteori sammen med erfaringene til 8 beboere i to leiegårder, demonstrerer denne oppgaven hvordan beboernes mulighet til å bruke kommunal forkjøpsrett begrenses av det norske boligregimet og tidligere praktisering av loven. Ved å analysere det norske boligregimet og stiavhengighet, identifiserer denne studien historiske trekk i boligutviklingen som påvirker maktspillet mellom aktørgrupper i saker om kommunal forkjøpsrett. Kommunal forkjøpsrett er en lov som i nyere tid er sjeldent hørt om, skrevet om og utforsket. Denne studien er en kvalitativ casestudie av to leiegårder i Oslo der kommunal forkjøpsrett ble brukt og forsøkt brukt, som gjennom utførelse av dybdeintervjuer og dokumentanalyse på en hensiktsmessig måte får frem holdninger, erfaringer og historiske beslutninger. Denne studien avdekker tre sentrale faktorer for forkjøp; leiegårdens omsetningsverdi, informasjon og ressurser. Disse faktorene preges av maktrelasjoner mellom EBY, beboere og gårdeier. Maktrelasjonene bunner i historiske trekk ved boligsystemet og tidligere boligpolitiske hendelser og beslutninger. Studien viser at aktørene har motstridende interesser, som både styrker og svekker deres handlingsrom. Ulik fordeling av ressurser mellom de tre aktørgruppene skaper en maktasymmetri som spiller en viktig faktor for forkjøp. Det norske boligregimet har ført til en tilbakelent offentlig myndighet og en utvidet makt til private eiendomsaktører. Denne studien reiser nye viktige spørsmål om hvilken rolle Oslo kommune bør ha for å realisere forkjøp på vegne av beboere, og hvilken rolle private eiendomsaktører har i det norske boligmarkedet. | nob |