Rettens rolle etter 22. juli: Minnearbeid, overlevende og gjenoppbygging

Abstract

Mens de straffe- og sikkerhetsrettslige aspektene ved terrorangrepet 22. juli 2011 har vært grundig belyst i sakprosa og faglitteratur, har rettens mer generelle rolle i møte med 22. juli ikke blitt gjenstand for samme oppmerksomhet. Denne artikkelen skisserer en rettssosiologisk forskningsagenda ved å kartlegge de rettslige virkningene av 22. juli i lys av rettens møte med overlevende, minnearbeid og gjenoppbygging. Vi viser hvordan den norske staten og rettsapparatet i all hovedsak ser ut til å velge ordinære virkemidler i respons til det ekstraordinære 22. juli. Vi er interessert i hvordan retten fordeler ressurser og overprøver offentlige inngrep i sin reaksjon på 22. juli, og hvordan ulike aktører setter retten i spill i kampen om den autoritative fortellingen om 22. juli. På tross av at rettsliggjøring og rettslig mobilisering kan styrke rettigheter, viser våre foreløpige analyser at rettsliggjøringsprosesser også bidrar til å konsolidere sosiale og politiske konfliktlinjer, og kan vanskeliggjøre forsoningsprosesser i etterkant av 22. juli. Således er artikkelens formål å bidra til økt forståelse av rettens og rettssosiologiens rolle i møte med ekstraordinære hendelser og av 22. juli som en rettslig begivenhet med konsekvenser for det norske samfunnet.

While the criminal law and security governance aspects of the 22 July terror attack have been extensively analyzed in the academic literature, much less attention has been given to processes involving civil law, legal mobilization and legal-bureaucratic processes. The slow workings of the law means that the aftermath of 22 July is still unfolding in different legal processes. To begin to bridge that knowledge gap, the article carves out a socio-legal research agenda through an empirical and doctrinal mapping of how the law deals with survivors, their families and the bereaved; the juridification of the contestations over memorials and the reconstruction and securitization of the government quarters. We argue that in choosing between extraordinary and ordinary legal mechanisms and instruments to deal with the terror attack, the state and the legal system have opted for the latter. This emphasis on ‘ordinary law’ must be investigated. We are interested in how law distributes resources, rights and identities and set limits on government interventions – and how individual actors and organizations mobilize the law to shape the political, popular and legal narratives around the 22 July.