Kvinner som kanaler for overføring av makt

Abstract

Denne oppgaven tar for seg organiseringen av arv innenfor det Julio-Claudiske dynastiet. Gjennom en rekke tiltak, stiger statusen til kvinnene i keiserfamilien til de høyder at den siste keiseren, Nero, like ofte ble hedret gjennom sin mors herkomst som sin fars. Augustus hadde selv ingen mannlige biologiske avkom, og på grunn av dette måtte alle som kom etter spore sin tilknytning til han gjennom kvinner. Dette er langt fra den typen status og omdømme en kvinne før keisertiden kunne kreve, med unntak av én spesifikk gruppe kvinner. Vestalinnene, prestinnene som tilber og vokter Vesta og hennes flamme, har alltid holdt en unik posisjon i det romerske samfunn på grunnlag av flammen de voktet. Denne flammen ble sett på som essensiell for Romerrikets overlevelse og velstand. Gjennom direkte og indirekte tilknytning til vestalinnene, og gjennom andre metoder, ser vi at disse kvinnene i seg selv overlevde i romernes minne som legitime kanaler for makt.