Hvordan påvirker grad av fristilling politisk ansvarsutkreving?

Abstract

Det tradisjonelle representative demokratiet er bygget på en delegasjonskjede. Vi som borgere i demokratiet velger hvem vi syntes skal representere oss rundt diskusjonsbordet, og håper at deres tilstedeværelse der gir oss tjenester og politikk slik vi ønsker dem. I motsatt retning av denne tradisjonelle delegasjonskjeden går ansvarskjeden. Politikerne vi velger er ansvarlige ovenfor oss borgere. Ikke bare skal de svare for sine egne handlinger og valg til oss, de står også ansvarlig for underliggende etater, utvalg og kommunale enheter. Hva skjer så, når disse kjedene endres? I dagens kommuner er samarbeid med andre i form av fristilte interkommunale samarbeid blitt et normalt skue. Kommuner som alene sliter med å tilby tjenester til sine borgere ser seg nødt til å samarbeide med andre for å nå sine mål og gjøre sine plikter. Disse fristilte enhetene passer ikke inn i hverken delegasjons- eller ansvarskjeden med sine ikke-valgte medlemmer, hvis ansvarsforhold med borgere og folkevalgte er noe uklart. I tillegg befolkes prosessen av folkevalgte fra andre kommuner. Hvordan samarbeid er en utfordring for lokal autonomi har blitt undersøkt flere ganger tidligere. Min masteroppgave ser nærmere på forholdet mellom fristilte enheter og folkevalgtes mulighet til å være ansvarlig for dem. Mer spesifikt undersøkes fristillingsgraden og hvordan den påvirker ansvarsutkreving og demokratisk kontroll. Litteraturen på området og det teoretiske rammeverket for oppgaven legger forventninger om at mer fristilte samarbeid preges av større utfordringer med ansvarsutkreving enn mindre fristilte samarbeid. Gjennom intervjuer med ordfører, kommunestyremedlemmer og hovedutvalgsmedlemmer fokuserer denne studien på én kommune og to samarbeid for å teste disse forventningene. Datainnsamlingen avslører forhold som går på tvers av disse forventningene og at fristilling i samarbeidenes rettslige overbygg og fristilling fra kommunepolitikeres interesser er to ulike ting. Alternative forklaringer som tillit mellom kommuner, omfang av tjeneste, tilgjengelige ressurser og interesse hos kommunestyremedlemmer viser seg også å ha effekt på ansvarsutkreving i interkommunale samarbeid