En reise i sinn og tanke. Historia og epistemiske sjangre for naturhistorieskriving i Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus (1555)

Abstract

Hvordan kan vi forstå Olaus Magnus' naturhistorieskriving i Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555 i lys av kunnskapsoppfatningen i hans samtid? Jeg tar utgangspunkt i definisjonen av historia som empirisk og partikulær kunnskap og undersøker hvordan Olaus Magnus formidler naturhistorisk kunnskap for sitt politiske formål med verket. Han skrev Historia de gentibus septentrionalibus for å formidle kunnskap om sitt hjemland Sverige og landene i Nord-Europa som på den tiden var ukjente landområder for mange som bodde lengre sør i Europa. Utgivelsen var en del av et overordnet prosjekt om å forsøke å stanse den pågående reformasjon i nord, vinne de nordlige landområdene tilbake til den katolske kirken og vise at naturen her også inngår i Guds skaperverk. Naturhistorieskrivingen hans er en del av dette prosjektet. Det tvetydige begrepet historia betegnet også en samling av empirisk og partikulær kunnskap som kunne tilegnes fra enten førstehånds- eller andrehåndserfaringer. Det førte til en form for lærd empirisme som kunnskapspraksis på 1500-tallet, hvor blant annet kunnskapen i bøker kunne oversettes til empiriske erfaringer. Jeg retter oppmerksomheten mot Olaus Magnus' kunnskapspraksiser i formidling av naturhistorisk kunnskap, og undersøker de underliggende sjangrene i verket. Undersøkelsen tar utgangspunkt i et epistemisk sjangerbegrep, hvor sjangre og kunnskapsobjekter påvirker hverandre i relasjon til leseren. I tillegg legger jeg til grunn Carolyn Millers definisjon av sjanger som en sosial handling og et svar på en retorisk situasjon. Først analyser jeg forordet til Historia de gentibus septentrionalibus og viser hvordan verket kan leses både som et vitnesbyrd fra Olaus Magnus' reiser i nord og som en labyrintisk samling av empirisk og partikulær kunnskap fra andre bøker. Sjangertrekkene i verket er preget av formålet om å gi leserne en opplevelse av en mental reise i nord samtidig som de blir ført gjennom en labyrint av empirisk kunnskap fra bøker som forbindes i et narrativt flettverk. Det skaper grunnlaget for en epistemisk sjangeranalyse av tekstutdrag i bok 20 om fiskene og bok 21 om sjømonstre. Her viser jeg hvordan kunnskapsobjektet salpa fra Plinius' Historia naturalis forandrer seg fra ett til flere fiskeslag gjennom vekslingene i sjangre som dermed fremstår som epistemiske. I siste instans bidrar dette til å understreke fiskemangfoldet i nord, og dermed også de nordiske landenes rikdom og plass i skaperverket. Det muliggjøres blant annet av det uklare skillet mellom natur og kultur som preget 1500-tallets naturhistorie, og av tanken om at beundringsfølelsen i møte med fenomenene som behandles i verket, gagner studier.