| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie av hvordan skoleledere, som har gjennomført rektorutdanningen og erfart gruppecoaching der, gjør bruk av og erfarer coaching som et ledelsesverktøy i egen skolelederpraksis etter endt studium. Skoleledere møtes av store forventninger om å legge til rette for gode arenaer for utviklingsarbeid og refleksjon i egen organisasjon – de har en handlingsplikt og gis et handlingsrom. Jeg ønsker med denne studien å forstå på hvilke måter coaching kan spille en rolle i dette. I studien undersøker jeg hvordan skoleledere gjør bruk av coaching i den skolekonteksten de er en del av, og hvilke utfordringer og/eller hindringer de erfarer ved bruk av dette verktøyet i sitt arbeid med å utvikle det profesjonelle læringsfellesskapet. Datamaterialet kommer fra semistrukturerte intervjuer med seks skoleledere, to rektorer og fire mellomledere, som alle jobber i offentlige skoler Sør-Norge. De seks skolelederne representerer både grunnskoler og videregående skoler, og skolenes størrelser spenner fra små, via mellomstore, til store enheter. Det teoretiske rammeverket for studien er tredelt, hvor Batesons (2000) teori om læring, endring og utvikling er benyttet som grunnlag for å kategorisere skoleledernes erfaringer og refleksjoner. For å belyse fenomenet coaching som et ledelsesverktøy ytterligere, presenterer jeg også teori om coaching og en coachende lederstil, samt teori om tillit og makt i ledelse og i coachingrelasjoner. Studien viser at fem av de seks skolelederne har endret sin lederpraksis til å inneholde coaching på en eller flere måter. Skolelederne gir uttrykk for at de anser coaching som et godt verktøy for å utvikle det profesjonelle læringsfellesskapet i egen organisasjon. Samtidig viser studien at det er krevende å ta ut coachingens fulle potensial i skolelederrollen. Funnene tyder på at det er behov for økt kunnskap om coaching som metode, for fullt ut å kunne vurdere coachingens sterke og svake sider som ledelsesverktøy. Funnene viser også at det er behov for økt kunnskap og bevissthet omkring spenningsforholdet mellom makt og tillit i coaching, og hvilke utfordringer man kan støte på ved å gjøre bruk av coaching i lederrollen. Det å diskutere disse spenningene ser dermed ut til å være noe som kan gjøre skolelederne bedre rustet til å vurdere hvordan, og når, de best kan gjøre bruk av coaching i organisasjonen. Manglende trening i rollen som coach ser også ut til å være noe som hindrer bruk, i situasjoner der denne type ferdighet kan være hensiktsmessig. Et vesentlig funn er dermed at det antakelig ikke er tilstrekkelig med erfaring som fokusperson og del av reflekterende team i gruppecoaching i rektorutdanningen, for å kunne vurdere alle aspekter ved coaching som ledelsesverktøy, eller for å fylle rollen som fullverdig coach. | nob |