Statsministerens kontor: Begrenset, sterk eller suveren? - En studie av SMKs rolle i regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid

Abstract

I lys av en større internasjonal trend mot mer sentraliserte former for regjeringskommunikasjon i en rekke vestlige demokratier, undersøker denne oppgaven Statsministerens kontors’ (SMKs) rolle i regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid i Norge. Mer konkret lyder studiens tredelte problemstilling: Hva er Statsministerens kontors’ rolle i regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid? Hvordan påvirkes rollen av den politiske konteksten? Hvordan påvirkes rollen av den teknologiske utviklingen? Det analytiske rammeverket tar utgangspunkt i sentralisering, og setter oss i stand til å forstå de internasjonale strømningene mot en styrking av den politiske kjernen. Basert på sentrale teoretiske bidrag i litteraturen om regjeringskommunikasjon og sentralisering blir det utledet en idealmodell for graden av sentralisering av regjeringskommunikasjon. Dimensjonene skissert i tabellen fungerer som et teoretisk utgangspunkt når jeg i forlengelsen studerer hvor Norge befinner seg langs de samme dimensjonene. Som følger av problemstillingen blir SMKs rolle videre studert gjennom å fokusere på politisk kontekst og teknologisk utvikling. Politisk kontekst inkluderer i denne studien koalisjonsregjeringers dynamikk og regjeringens parlamentariske basis. Teknologisk utvikling refererer til langsiktige medialiseringstrender mot nye krav til tempo og format, samt fremveksten av sosiale medier. Studien er en kvalitativ ettcasestudie, hvor SMKs rolle kartlegges gjennom intervjuundersøkelser med 10 aktører som på ulike måter har vært svært sentral i regjeringens arbeid i perioden som studeres, 2005-2020. Funnene i studien tegner et bilde av et sterkt sentralt regjeringskontor i Norge, som er svært involvert i regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid. Datamaterialet tegner til at det er SMK som i utgangspunktet besitter retten til å rå over regjeringens strategiske kommunikasjon, og det vurderes at norsk regjeringskommunikasjon heller i retning av et sentralisert system. Likevel er det sakenes størrelse og politiske betydning som avgjør hvor påkoblet SMK til enhver tid er. SMK har med andre ord en dynamisk – ikke statisk – rolle, og sakenes seriøsitet vil dra det fra en relativt desentralisert struktur til mer sentraliserte former for koordinering av regjeringskommunikasjonen i Norge.

In light of a larger international trend towards more centralized forms of government communication in a number of Western democracies, this thesis examines the role of the Prime Minister's Office (PMO) in the government's strategic communication in Norway. More specifically, the study adopts a threefold research question that reads: What is the Prime Minister's Office's role in the government's strategic communication work? How is the role affected by the political context? How is the role affected by technological development? The analytical framework draws upon literature about political centralization and enables us to understand the international trends towards a strengthening of the core executive. Based on theoretical contributions from the literature on government communication and centralization, an ideal model for the degree of centralization of government communication is derived and presented. The dimensions outlined in the model serve as a theoretical starting point when I study where Norway can be placed along the same dimensions. The PMO's role is further studied by focusing on political context and technological development. Political context in this study includes the dynamics of coalition governments and the government's parliamentary basis. Technological development refers to long-term medialization trends, as well as the emergence of social media. The study is a qualitative one-case study, where the PMO's role is explored through interviews with 10 actors who in various ways have been central in the government's work in the period under study, 2005-2020. The findings of the study paint a picture of a strong central government office in Norway, which is strongly involved in the government's strategic communication work. The data indicates that it is the PMO that inherently has the right to control the government's strategic communication, and thus it is considered that Norwegian government communication tends towards a centralized system. Nevertheless, it is the size and political significance of the question at hand that determines how involved the PMO is at any given time. In other words, the PMO has a dynamic rather than static role, and the seriousness of the issues will drag it from a relatively decentralized structure to more centralized forms of coordination of government communication in Norway.