Medievaner i "disse koronatider": en studie av studenters forhold til egen mediebruk i koronapandemien

Abstract

Hvordan forholder man seg til sin egen mediebruk i en tid hvor alle oppfordres til å jobbe, være sosiale, underholde seg selv, trene og omtrent leve gjennom digitale plattformer? Denne masteroppgaven tar for seg hvordan studenter opplever selvregulering av egen mediebruk under koronapandemiens første fase. Etter smarttelefonens inntog har den blitt implementert i de fleste deler av hverdagen. Over tid kan man si at smarttelefonens rolle sees på som et tveegget sverd. Den bringer med seg muligheter til kommunikasjon, verktøy i hverdagen og muligheter til kreativ utfoldelse. På samme tid opplever flere og flere et anstrengt forhold til mediene. Det beskrives som en tidstyv, er avhengighetsskapende og kan svekke ens tilstedeværelse i virkelighetens øyeblikk. Oppgaven undersøker hvordan den endrede koronahverdagen kan påvirke studentenes opplevelse av egen mediebruk og hvordan koronapandemien eventuelt endrer deres syn på selvregulering. Temaet undersøkes med en kvalitativ tilnærming. Gjennom seks dybdeintervjuer med unge brukere, en spørreundersøkelse med 39 respondenter og analyse av rapporter fra fire aktører kartlegges studenters bruksmønstre og erfaringer rundt egen bruk under koronapandemiens første bølge. Funnene i oppgaven underbygger litteraturens fokus på ambivalens. Undersøkelsen viser at det vektlegges både positive og negative aspekter ved mediebruk i pandemien. Smarttelefonen beskrives i stor grad som et hjelpemiddel til å opprettholde relasjoner og aktiviteter som ellers settes på vent. Spesielt digital kommunikasjon er viktig for brukerne. Samtidig opplever de en ambivalens spesielt rundt aktiviteter som er mindre givende og tidsaspektet ved egen mediebruk. Slik videreføres ambivalensen rundt medienes rolle i folks hverdag også i koronahverdagen.